Gå til innhold

16 Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.

– Jeg har skrevet tre hele bibler for hånd for noen pastorer som ikke selv hadde noen. De trengte bibler når de skulle forkynne for andre.<br />– Jeg ble utvist fra skolen, og de holdt meg i husarrest for å prøve å knekke troen min. Men det hjalp ikke stort, min tro vokste, og jeg fortsatte å skrive av bibeltekster, sier Ludmila Deyneko (67)

Foto: – Jeg har skrevet tre hele bibler for hånd for noen pastorer som ikke selv hadde noen. De trengte bibler når de skulle forkynne for andre.
– Jeg ble utvist fra skolen, og de holdt meg i husarrest for å prøve å knekke troen min. Men det hjalp ikke stort, min tro vokste, og jeg fortsatte å skrive av bibeltekster, sier Ludmila Deyneko (67)

Bibelkvinnen Ludmila

09. mai 2011.

På vei til en kirke i Ukrainas nest største by Kharkov ser vi en eldre dame med en stor bibel under armen. Hun stråler trygghet og glede. Mot henne kommer en yngre mann med to ølflasker i hver hånd. Han skal hjem med sine trøsteflasker mens hun er på vei til kirken med sin styrkebok under armen.

Dette synet er ikke utypisk for situasjonen i Ukraina. Svært mange søker trøst i flasken for å drukne sine sorger og bekymringer. Andre har imidlertid funnet trøst og styrke i sin tro og i Bibelens ord. Vi hører om mange som går fra flasken til Bibelen, men vi hører ikke om mange som går den andre veien.

Damen med Bibelen heter Ludmila Deyneko (67) og har en fantastisk historie å fortelle:

Fra Tyrkia til Sibir
- Min far og bestefar reiste fra Tyrkia til Sibir som misjonærer i 1899, da var min far bare ett år gammel. Underveis stanset de i mange landsbyer og småsteder. De forkynte Guds ord, mennesker ble døpt, og menigheter ble etablert hele veien fra Tyrkia til Sibir. De slo seg ned i nærheten av Novosibirsk, der de ble i mange år. I 1935 reiste de til Ukraina for å være misjonærer der, da var min far gift. Jeg ble født i 1945.

Rømte fra soldatene
- Vi flyttet til Donetsk fylke der far etablerte en menighet. Her ble vi ukrainske statsborgere. Men menigheten hadde ingen hus å samles i fordi religion og frie menigheter var forbudt i det gamle Sovjet. De troende samlet seg ute i skogen. Der hadde de også en liten bod der far bakte brød som han delte med de fattige og sultne i strøket. Noen fortalte politiet om dette, så en dag ble han arrestert. To ridende soldater skulle eskortere ham til fengselet. Han gikk mellom dem uten å være bundet. Da de kom til et skogholt, skjønte han at det var en mulighet for å flykte. Hestene ville ikke greie å ri etter ham mellom trærne, så han rømte. Gud bevarte far, soldatene skjøt ikke etter ham en gang, og han kom seg i trygghet.
Familien hadde med seg en bibel fra Tyrkia. Den fulgte dem hele veien til Sibir og senere til Ukraina. Fremdeles har familien denne bibelen. Den ble selvsagt veldig slitt etter hvert og har nå fått ny innbinding.

Skrev ned bibeltekster
Ludmila fortsetter sin historie:
- Fra jeg var 10 år drev jeg på og skrev bibeltekster for hånd og delte med andre. Bibelen var en forbudt bok på den tiden så det var stort behov for alle former for bibeltekster. Jeg skrev av fra den gamle russiske bibelen vi hadde fra Tyrkia. Noen ganger var det vanskelig fordi sidene var så utslitt at teksten nesten var uleselig. Da måtte jeg be Gud om visdom til å tolke det som sto. Jeg brukte tusenvis av timer på å skrive av bibeltekster.
- Jeg har skrevet tre hele bibler for hånd for noen pastorer som ikke selv hadde noen. De trengte bibler når de skulle forkynne for andre. Hver bibel besto av 10-12 bokholderbøker. Fra jeg var ti til jeg ble nærmere tyve år holdt jeg på med dette. Ofte skrev jeg om natta.

Ble utvist fra skolen
- Vi fikk senere en del bibler og bibeldeler fra Vesten, blant annet fra Norge og Sverige. Noe fikk vi i posten fra folk som hadde fått vår adresse. Noe fikk vi smuglet inn fra Romania og andre land der grensekontrollen ikke var så sterk. Politiet kom flere ganger for å se om det var bibler hos oss, men de fant aldri noe. Gud bevarte oss.
- Læreren min fikk høre at jeg skrev bibeltekster, da var jeg 15 år gammel. Jeg ble presset til å fraskrive meg min kristne tro. Jeg fikk valget mellom å gi opp troen eller å bli utvist fra skolen. For meg ble dette en fin mulighet til å vitne. Jeg brukte anledningen til å fortelle om min tro på Jesus. Jeg sa til lærerne at dere vil at vi skal lese Lenins verker, men ingen av elevene er interessert i disse kjedelige bøkene. Da er Bibelen mye bedre, sa jeg.
- Jeg ble utvist fra skolen, og ble også holdt i husarrest for å knekke troen min. Men det hjalp ikke stort, min tro vokste, og jeg fortsatte å skrive av bibeltekster.

Sykepleierutdannelse
- Jeg fikk ikke anledning til å ta noen utdannelse. Tyve år gammel ble jeg gift og vi fikk åtte barn, to av dem døde som små, de seks andre lever ennå. I 1975 fikk jeg anledning til å starte på sykepleierutdannelse på kveldsskole. Gud er trofast, han svikter ikke sine barn, sier Ludmila.
- Men det var ikke bare lett på den skolen heller. Læreren min fikk beskjed om å gi meg dårlige karakterer slik at de kunne kaste meg ut fra sykepleieskolen. Da opplevde læreren noe rart. Hun ble lam i armer og ben. Selv trodde hun at det kanskje skjedde fordi hun motarbeidet meg. Hun ba meg komme til henne for å få tilgivelse slik at hun kunne få ro i samvittigheten.Men jeg hadde ikke noe i mot henne. Hun ble frisk like etter det. Senere ble hun også en kristen.

Møtte sine motstandere
- Har du truffet noen av dine tidligere skolekamerater etter at du ble utvist fra skolen?
- Ja jeg har truffet flere av dem. Klassekameratene mine likte meg godt. Jeg var populær blant annet fordi jeg var så flink til å skrive. Jeg hjalp mange av dem med leksene.
- Senere opplevde jeg også at læreren som kastet meg ut av skolen som 15-åring kontaktet meg. Han sa at han ikke fikk ro i sjelen sin på grunn av dette. Nå er han, og hele hans hus, kristne. Alle mine seks barn er kristne. Den eldste sønnen min er pastor. Han ga meg en ny bibel i 2004, sier Ludmila og viser stolt fram den store Bibelen som hun nå bruker. Også mine barn opplevde mobbing på skolen på grunn av sin tro.
- Hva er dine favorittvers i Bibelen?
- Jeg liker hele Bibelen, det er så mye fint der. Men Salme 119 er min favoritt. Det står så mye godt om Guds ord der.

Nå er Bibelen tilgjengelig
- Hva er annerledes nå som dere har god tilgang på bibler?
- Da vi i 1990 fikk bibler, gråt jeg. Men vi har nok mistet noe underveis. Før gikk folk i timevis for å lytte til Bibelens ord. Jeg skulle ønske at folk ville elske Bibelen like mye fremdeles. Vi ønsker oss ikke tilbake til tiden da Bibelen var en forbudt bok. Men jeg gråter over at de unge ikke har det samme forhold til Bibelen som vi hadde.
- Da jeg møtte deg, passerte det en ung mann med fire ølflasker, hva tenker du om det?
- Jeg kjenner den mannen, han er alkoholiker. Alkohol er et stort problem i Ukraina, mange familier går til grunne fordi mor eller fra drikker. I menigheten vår er det mange som er blitt fri fra alkoholisme etter at de møtte Jesus og fikk et nytt liv. Vi opplever stadig vekk at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ser at Ordet gjør mennesker fri!

- Jeg tror det var et Guds under at vi ble ført sammen hit i dag, slik at jeg kunne få fortelle min historie til deg, sier Ludmila med et takknemlig smil. - Gud ledet dette møtet. Det er viktig å være nær Gud og under Hans ledelse, sier hun.

Dette ble en spesielt viktig søndag for henne. Nå har hun fortalt sin historie og håper at den kan inspirere andre til å dele Guds ord med de rundt seg.

Glassmaleriet i en ukrainsk kirke fremstiller tornekronen og seierskransen kombinert, samt det revnede forhenget i tempelet.
Gaven kan du enten gi direkte på denne siden (følg linken), eller du kan benytte kontonummer: 3000 16 16869.

Merk innbetalingen med "Prosjektnummer 509"