Gå til innhold

1 For øvrig, søsken, ber og oppfordrer vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette!

Svetlana Seymanova

Foto: Svetlana Seymanova

Svetlanas små drypp

22. august 2011.

- I dag går min mor til sin første nattverd, sier Svetlana Semyonova og blir litt blank i øynene.
- Presten lurte på hvor lang tid hennes skriftemål kom til å ta - bekjennelse av 72 års synd, legger hun humoristisk til, for å dekke over at hun er rørt.

Svetlana (43 år) er medarbeider i Bibelselskapet i Kasakhstan. På spørsmål om hvordan hun ble kristen, forteller hun:

- Jeg vokste opp i et ateistisk hjem, med en far som var journalist og en mor som var lærer. Min far døde i 1995. Han ble banket opp etter å ha skrevet en kritisk artikkel, og døde av skadene. Blant bøkene han etterlot, fant vi en liten, blå Gideon-bibel med merker han hadde satt i margen. Det tydeligste merket var ved Salme 27,1: «Herren er mitt lys og min frelse, hvem skal jeg da frykte?»

Svetlana ble som voksen døpt i Den ortodokse kirken uten at det betød noe for henne.
- Men Gud har gitt meg mange små drypp, og dette var et bad! sier hun. Hun fikk etter hvert en jobb i en luthersk misjonsorganisasjon, og jobbet der i ti år.
- Men jeg var en Marta, troen var ikke levende i meg, jeg bare arbeidet, sier hun.

I 2008 startet hun i Bibelselskapet og ble introdusert for metoden Lectio Divina. Da begynte bibelordet å vokse fram i henne. Hun tilhørte ingen kirke, men satt på et styremøte i Bibelselskapet og kikket rundt seg på representantene fra de ulike kirkesamfunnene og prøvde å forestille seg om hun kunne tilhøre deres samfunn. Baptister - de var slik, russisk ortodokse - de var sånn, de romersk katolske - ja, kanskje de kunne gå an?

Så hun ringte pateren før påske 2009 og spurte om de hadde gudstjeneste på langfredag. Ja, det hadde de jo, hun var hjertelig velkommen. Og der ble hun møtt av en prosesjon med korset tildekket. Hun ble med blant de som skulle fram for å kysse korset, og skritt for skritt, under mye tvil, nærmet hun seg Gud. Og da hun kysset korset, hadde hun en erkjennelse av å være synder og Guds barn på samme tid.

- Like etter at faren min døde, ble datteren min alvorlig syk. Legene kunne ikke hjelpe, hun ble utskrevet av sykehuset og jeg visste ikke min arme råd. Så jeg tok henne med til Den ortodokse kirken og fikk henne døpt. Hun har vært frisk av denne sykdommen siden. Nå studerer hun musikk i Moskva, men drømmer om å gå i kloster.

- Og i dag, denne søndagen, går min mor til nattverd for første gang. Gud er god, smiler hun, fremdeles litt blank i øynene.