Gå til innhold

15 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!»

Militærbiskop Yratanes Abrahamian

Foto: Militærbiskop Yratanes Abrahamian

Militærbiskop Yratanes Abrahamian forteller

20. oktober 2011.

Yratanes Abrahamian er militærbiskop for hele Armenia. Han vokste opp i den asebajdsjanske provinsen Karakbakh og ble den første ordinerte armenske pastor derfra.

- Hvordan ble du en aktiv kristen?

- Jeg vet ikke sikkert, kanskje begynte det med mine besteforeldre. I 1932 var det 118 kirker i provinsen vår, men alle ble etter hvert ødelagt, gjort om til lagerhus eller stall av sovjetmyndighetene. Mine foreldre var ikke kristne, men det var besteforeldrene, forteller Abrahamian.

- Jeg begynte å tenke: Hvorfor bygde våre armenske forfedre alle disse kirkene? Og hvorfor bruker vi dem til helt andre ting i dag? Min bestemor fortalte meg om det som foregikk i kirkene før, om tilbedelsen og liturgien og betydningen av alt dette.

Helt siden 1200-tallet har det vært kirkehus i landsbyen hvor Abrahamian ble født. Da han flyttet til Baku (hovedstaden i Aserbajdsjan) for å fortsette skolegangen, begynte han å gå i en armensk kirke der. Det ble et stort sjokk for en ung mann som hadde vært aktiv medlem av Komsomol (ungkommunistene).

- Møtet med kirken i Baku var noe helt nytt for meg. Det ble en mektig opplevelse, og på sett og vis skjønte jeg hvorfor de ikke tillot noen kirke i Karakbakh. Jeg tror mennesket er som en uåpnet bok, men Gud kan åpne opp og lese hva som står der. Slik var det å møte den kristne tro, forteller Abrahamian.

- Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å bli prest?

- Jeg fikk et konkret spørsmål fra den armenske presten i Baku om jeg ville studere teologi i Jerevan (hovedstaden i Armenia). Jeg hadde planer om å bli lege eller gå inn i det militære, så min far gikk sterkt imot meg. Allikevel begynte jeg på det teologiske seminaret, 18 år gammel.

- Jeg hadde et avbrudd under studiene for å gjøre unna militærtjenesten. Det foregikk i Moskva, og å komme dit som teologistudent var ikke lett. Jeg bar et kors rundt halsen, noe som egentlig var ulovlig i det sterkt ateistiskdominerte militærvesenet.

Allikevel var det en viss kosmopolitisk atmosfære i min avdeling, soldatene kom fra forskjellig religiøs og etnisk bakgrunn. En offiser som var tatar (muslim) la merke til korset mitt. I stedet for å rapportere til overordnede, sa han at jeg skulle bære korset, fordi det var en del av min identitet som armener.

- Og i dag er du biskop?

- Ja, jeg er privilegert som både får lov til å tjene Gud som biskop og mitt land gjennom de militære styrkene. Jeg tror at alle prestene og biskopene i kirken vår har lignende fortellinger å komme med som den jeg fortalte. Når jeg ser tilbake på min bestemor, på kirken og presten i Baku, og på utdanningen min, så reflekterer jeg ofte over at det du planter i jorda, avgjør hva du senere vil høste. Jeg er takknemlig for at jeg kan få være en tjener for mine offiserkollegaer og soldater i militæret ved å dele det kristne evangeliet med dem.

Miltærbiskopen var en gang med på å innvie et kors til en ny kirke i en militærforlegning. En soldat hadde laget et to meter høyt kors av jern. Først tenkte de å løfte korset opp på kirkekuppelen med vinsj og kabel. Men soldaten som hadde laget det, ville selv sette det på plass. Så han tok korset på ryggen og bar det opp på taket. Etterpå sa han at han så for seg Jesus som bar sitt kors på Golgata for våre synder da han strevde med den 100-150 kilos tunge børen. Korset kom på plass, og han ble fylt av glede over at hans kors skulle stå på kirketaket og vise andre veien til kirken og Jesu frelse.

Etterpå fikk de et annet problem. Innvielse av et kors på en kirke skal skje med vin og vann. Men de klarte ikke å åpne vinflasken. – Og vi kunne jo ikke gjøre vann til vin, så seremonien drøyde lenge. Etter 15 minutter klarte de endelig å få opp flasken, og med mye latter kunne endelig seremonien fortsette.