Gå til innhold

12 Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort i folket. Alle holdt trofast sammen i Salomos søylehall.

 BM: Fra venstre: Anvar (19), Yasmina (17) og Gulmira (21) har opplevd at det kan være vanskelig å være kristen i Sentral-Asia. NYN: Frå venstre: Anvar (19), Yasmina (17) og Gulmira (21) har opplevd at det kan vera vanskeleg å vera kristen i Sentral-Asia.

Foto: BM: Fra venstre: Anvar (19), Yasmina (17) og Gulmira (21) har opplevd at det kan være vanskelig å være kristen i Sentral-Asia. NYN: Frå venstre: Anvar (19), Yasmina (17) og Gulmira (21) har opplevd at det kan vera vanskeleg å vera kristen i Sentral-Asia.

– Tørster etter Guds Ord

18. oktober 2016. Tekst og foto: Bibelselskapet

Vi møter tre ungdommer fra en by i Sentral-Asia. De har opplevd hvor vanskelig det kan være å være kristen i det landet hvor de bor. To av dem har fått Bibelen sin konfiskert.

– Bibelen min ble konfiskert av politiet for to uker siden, sier Anvar (19).

– Hele familien min var kristen før. Men så ble foreldrene mine skilt. Nå bor jeg sammen med moren min, som har forkastet troen på Kristus.

– Jeg ble selv kristen som femtenåring. Jeg har to brødre som ikke er kristne. Det er vanskelig, men jeg er likevel glad.

Vi spør hvor viktig Bibelen er for dem, som unge kristne i Sentral-Asia.

– Bibelen er svært viktig, sier Gulmira (21).

– Vi hadde flere bibler før, men de ble konfiskert. Vi hadde en bibel på russisk, men den eneste vi har igjen nå, er et nytestamente fra Bibelselskapet.

– Hva var det som hendte da biblene ble tatt?

– Vi var i kirken hver kveld. En kveld fikk vi en telefon fra noen som ikke sa hvem de var, bare at det ventet på oss utenfor huset vårt. Jeg skjønte straks hva det handlet om.

– I telefonen sa de at de ikke ville oss noe vondt, bare prate. Men da de kom, presset de moren min og søsteren min og ville ha utlevert alle de religiøse bøkene i huset. Både bibler på russisk, liturgibøker og bøker med notater fra prekenene i kirken.

– De leste gjennom notatene våre og så gjennom alle bøkene. Så ville de at moren og søsteren min skulle skrive under på at disse bøkene var funnet hos oss og ble konfiskert. Moren min ville ikke skrive under, men de var fire store karer som presset henne. De fikk noen vitne til å bekrefte at disse bøkene var funnet hos oss.

– Faren min var aktiv i kirken før, men på grunn av presset og forfølgelsen begynte han å holde seg borte fra kirken og ble en passiv kristen.

– Vi måtte komme til politistasjonen og signere papirene der. Under sterk bønn kom vi dit og ble forhørt. Mor gråt mye og følte at dette var urettferdig. Saken gikk til retten, og vi fikk en bot. Gud hjalp oss å finne penger å betale med, og kirken bad for oss.

Offisielt er det lov å ha en bibel i landet hvor ungdommene bor. Likevel hender det ofte at lokale lensmenn gjør slikt som dette.

– Slike saker hender stadig, sier Gulmira.

– Det siste var det som hendte med Anvar nå for en måned siden.

– De kom klokka seks om morgenen, mens alle sov, sier Anvar (19).

– De spurte etter meg. De visste at jeg hadde en PC, sa de, og den ville de kontrollere.

– Men de slo ikke på PC-en engang - de gikk rett til bokhylla mi. Da de så Bibelen, tok de den ut og begynte å se i den. Da skjønte jeg hva som skjedde.

– Moren min, som ikke er troende, spurte hva de ville. De sa at de så etter religiøs litteratur. De tok ut alle bøkene mine og sa at de måtte sjekke dem. En av dem ba meg plukke ut alle de kristne bøkene, og han skrev ned titlene på dem. Jeg tok bare ut de bøkene jeg så som ufarlige, og prøvde å unngå de som handlet om evangelisering og misjon, og heldigvis stanset de ikke ved disse bøkene.

– De gikk til naboene for å få dem til å skrive under som vitner. De tok med seg PC-en min, en minnepinne, modemet mitt og CD-er med ulike programmer på.

– Da jeg kom til politistasjonen, så jeg andre kristne fra kirken min. De fleste var eldre folk, vi var bare to unge der. Jeg fikk spørsmål om når jeg hadde konvertert, om noen hadde truet meg til det. Jeg sa at jeg kom til Kristus av meg selv, uten hjelp av noen andre. De fikk navnet på presten min, og jeg måtte skrive en forklaring om hvordan jeg kom til tro, om alle bøkene jeg hadde og hva de inneholdt.

– Så ville de ha meg til å tilstå at jeg evangeliserte på gata og delte ut bøker og bibler til naboene. Ingen ting av dette var sant. Det eneste jeg hadde sagt til naboene, var at jeg hadde en bibel selv.

Vi spør hvilke bibeltekster som er viktigst for de tre ungdommene.

– Jeg har to favorittekster, sier Yasmina (17).

– Den ene er Johannes 3,16, og den andre handler om at jeg kan gjøre alt i den styrken jeg får fra Jesus Kristus: «Alt makter jeg i han som gjør meg sterk» (Fil 4,13).

Vi spør om de vil komme med en hilsen til bibelvennene i Norge. Gulmira (21) sier:

– Jeg kan fortelle om en gruppe med kristne i landet vårt som trass i forfølgelser tørster etter Guds ord, og kirkene vokser. På grunn av forfølgelser kan vi ikke lenger komme sammen til møter, seminarer og grupper. Før hadde vi gjerne bønnemøte klokka seks om morgenen. Og vi så frukten av dette - hvordan kirken vokste. Nå har vi måttet slutte med dette.

– Men Lydbibelen har vært til stor hjelp. Vi har kommet sammen i grupper på fire og fem og hørt på bibelteksten med lydavspilleren. Nå er det for risikabelt med slike samlinger, men etter søndagsmøtene blir vi tilbake og lytter til lydbibelen.

Hva er deres planer for framtida?

– Mitt håp er at kirken skal vokse og flere vendte om, og at regjeringen skal se at kristne er Guds folk, at de ikke trenger være redde for å ha kristne i landet, sier Anvar.

– Jeg stoler på at mange rundt oss, både venner og familie, har fått sådd et frø, og at Gud vil lede dem til kirken med tiden - og at den nye, store kirken skal bli fylt med fred, sier Gulmira.

Før vi forlater dem har vi en overraskelsesgave: De får velge seg en bibel hver, i den fargen som de ønsker seg. Vi skulle ønske at vi kunne vise de glade ansiktene deres da de fikk de nye biblene sine!

Last ned artikkel i Word-format og bilde i høy oppløsning (Zip-fil)




Tilbake til innholdsoversikten