Gå til innhold

1 Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Keremet er pensjonert lege og et brennende Kristus-vitne.

Foto: Keremet er pensjonert lege og et brennende Kristus-vitne.

– Dypt takknemlig for Guds Ord

12. januar 2017. Tekst: Bibelselskapet | Foto: Yurii Petrenko

Keremet (65) kan ikke gi slipp på Guds Ord, selv om hun møter motstand. «Jeg er dypt takknemlig for at jeg har Guds Ord på mitt eget språk», sier hun.

Keremet Abdykadyrova (65) er pensjonert overlege. Hun var en aktiv muslim som leste sine bønner fem ganger om dagen, men hun fant aldri Gud. I dag er hun et brennende Kristus-vitne, en dame som våger å stå fram med sin tro.

En niese ble hennes vei til kristen tro, forteller hun. Men omvendelsen skapte problemer, særlig for den ene datteren. Hun var på den tiden atten år. «Hvordan skal jeg kunne vise meg på gaten, når du har kastet skam på oss på en slik måte?» sa hun.

En dag kom ikke datteren hjem - i stedet lå det et brev om at hun kom til å ta livet sitt hvis moren ikke ga opp troen.

– Jeg har ingen framtid, jeg skal hjelpe deg med alt praktisk arbeid, bare du tar avstand fra den kristne troen, skrev hun.

Etter åtte dager kom en mann og fortalte at datteren var hos ham. Han hadde truffet henne på broen hvor hun var i ferd med å kaste seg utfor. Hun ble med hjem til familien hans. Der hadde hun fortalt ham hvorfor hun ville ta livet sitt. Keremet fikk nå dele sin tro også med denne unge mannen. Siden giftet datteren seg med en muslim. Men etter et år kom hun og fortalte at hun ville følge Jesus. Det har hun nå gjort i ti år, men i hemmelighet for sin nye familie.

– For meg er det avgjørende at du opplever hva sannheten er, sier Keremet.

– Ordet kommer til deg på en overnaturlig måte. Uansett hva de truer deg med - når du kjenner sannheten, kan du ikke ta avstand fra den.

– Niesen min, som var den første som kom til tro i familien vår, opplevde at mannen hennes fikk se Jesus i en drøm. Han sa han skulle slutte å forfølge ham!

– Guds Ord har vært det avgjørende for meg. Det gir kraft når du er redd. Jeg er dypt takknemlig for å ha det på mitt eget språk. Jeg skammer meg ikke over Guds Ord, men deler det med alle jeg mennesker jeg møter.

Keremet og to andre kvinner drar ofte på besøk til regionen de kommer fra, blant annet med pakker med hjelpesendinger fra utlandet. En gang kom seks mann fra sikkerhetspolitiet stormende inn. Grunnen var at de også hadde delt ut Ingil, nytestamenter på det nasjonale språket.

Politimennene fant riktig nok ikke alle nytestamentene. Kvinnene oppdaget nemlig hva som var i ferd med å skje og la noe av undertøyet sitt over kassene, og ingen av mennene våget å røre dem. Men kvinnene måtte inn til avhør på politistasjonen. Etter et par timer sier politimannen:

– Dere gjør et godt arbeid, men hvorfor deler dere ut Ingil?

– Vi kan ikke komme med tomme hender - Ingil er den flotteste gaven vi kan komme med, svarte de.

– Denne boken leses mer enn noen annen over hele verden. Dessuten - loven beskytter oss, og vi er ikke redde for noen av dere.

Neste dag måtte de komme til politiet i distrikthovedstaden. Der fikk de beskjed om at det ville bli fengsel på dem neste gang.

Men politimannen var ikke frisk. Derfor ble det en samtale mellom Keremet som lege og politimannen som pasient. Den endte med at han spurte om de hadde en hjelpepakke til en politimann med mange barn. Og kvinnene fikk med seg alle de beslaglagte nytestamentene.

– Guds fred og velsignelse var med oss også i denne landsbyen, sier Keremet.

– I hver neste landsby i dette området er det nå to eller tre kristne familier.

Registrering av menigheter

Når det gjelder kravene til registrering av menigheter, er det både likheter og ulikheter mellom landene i Sentral-Asia. For etniske russere er det enkelt å få registrert en menighet, siden de regnes som kristne i utgangspunktet.

Myndighetene krever et betydelig antall underskrifter for å registrere en menighet, opp til to hundre. I noen land er det slik at ingen med muslimsk bakgrunn blir godkjent som underskriver. Dette er et stort problem ettersom de fleste russerne har forlatt landet etter 1991.





Tilbake til innholdsoversikten