Gå til innhold

10 Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

Som kvinner var vi ikke noe verd i landsbyen min, sier Aikus.

Foto: Som kvinner var vi ikke noe verd i landsbyen min, sier Aikus.

– Som en forelskelse

12. januar 2017. Tekst: Bernt G. Olsen | Foto: Yurii Petrenko

Å erfare Guds nærvær var som en forelskelse, sier Aikus (36). Hun forsto at hun var elsket av Gud.

Kyzyl Kiya er en by i Kirgisistan, helt på grensen mot Usbekistan. Menighetene her er blandet, med mange russere. Problemene begynner når noen som kommer fra folkegrupper som tradisjonelt regnes som muslimske, blir kristne. Respekten for «våre fedres tro» går igjen overalt.

Kumushai, den seks år gamle datteren til Aikus, med en barnebibel fra Bibelselskapet.
Kumushai, den seks år gamle datteren til Aikus, med en barnebibel fra Bibelselskapet.

Vi blir møtt av Aikus, en smilende kvinne på 36 år, som har det praktiske lederansvaret for den kirken vi besøker. Kirken ble grunnlagt av misjonærer fra Korea som arbeidet blant de mange koreanerne i landet (se avsnittet i bunnen av artikkelen), men består i dag av mennesker fra ulike grupper. I tillegg til kirken inneholder bygningene et rehabiliteringssenter for rusavhengige og tidligere fanger.

Så langt er ikke kirken registrert som egen menighet. Likevel virker det som om alle aksepterer at den fungerer som kirke. Men det er ikke uvanlig at muslimer møter opp for å protestere mot at tidligere muslimer går til gudstjeneste. Dette er en dagligdags erfaring for dem som har tatt dette valget.

Aikus kommer fra en landsby, en såkalt «keslak».

– Jeg er en jente som kommer fra en keslak - lenger nede på rangstigen er det ikke mulig å komme, sier Aikus.

– Som kvinner var vi ikke noe verd. Jeg var den eneste jenta blant fem brødre og måtte slave for alle de andre. Dette førte meg inn i et så dypt mørke at jeg vurderte å ta mitt eget liv.

Jeg er forbløffet - hun er den tredje sterke kvinnen som på to dager har fortalt meg at hun vurderte selvmord for å komme ut av det mørket hun var i.

– Hva gjør at dette er så vanlig blant unge kvinner?

Historien kommer mens tårene strømmer. Selv om hun har reist seg igjen, er dette fremdeles vanskelige minner. Hun vil ikke fortelle alt, sier hun, men hun opplevde at livet var bare arbeid - en kontinuerlig kamp for å overleve, uten et vennlig ord hjemme.

En gang mens hun står ute på jordene og kjenner vinden blåse mot seg, får hun en dyp og sterk erkjennelse: Utenfor henne selv finnes det en Gud.

Da hun noen år senere kommer til en kristen menighet, møter hun ordene fra Jeremia 1,5: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg.»

– Da kjente jeg det igjen, det som jeg hadde følt i vinden ute på markene. For meg ble det som en forelskelse - jeg har ikke noe bedre ord for den følelsen jeg fikk overfor Gud. Jeg forsto at Gud elsker meg. Dette hadde sin spede begynnelse noen år tidligere, da hun var elleve år gammel.

– Som muslimer hadde vi aldri feiret jul, men julen 1994 ble Jesus-filmen vist på kirgisisk TV. Mot slutten ble det vist hvordan man kunne be til Jesus, og dette la igjen noe i et barnesinn.

Da hun senere kom over et kors, kjøpte hun det og hengte det rundt halsen. Da foreldrene oppdaget det, måtte hun ta det vekk. Men dette var begynnelsen - noe var sådd.

– Jeg rømte hjemmefra til en tante som er kristen. Jeg hadde bestemt meg for å kaste meg foran en lastebil, men tante inviterte meg med på et møte. Jeg tenkte at det haster ikke slik - jeg kan ta med meg dette møtet. Og det var der jeg møtte Guds kjærlighet.

Noen dager etter at hun vendte tilbake til landsbyen, ser hun at faren sitter og leser Bibelen på kirgisisk. Det hadde kommet en mann forbi som hadde spurt etter dem. Og så leverte han en bibel. Fra da av begynte en ny tid i familien, smiler Aikus, en tid da det var kamp om å få lese i Bibelen.

Koreanerne i Sentral-Asia

Ved Sovjetunionens fall i 1991 bodde en halv million etniske koreanere i Sovjetunionen, halvparten av dem i dagens Usbekistan. Den koreanske immigrasjonen begynte i 1863, da Russland åpnet store landområder i øst for immigrasjon, og avlingene i Korea hadde slått feil. Den siste bølgen med koreanere kom rundt 1920. Mange bosatte seg helt i øst, i Vladivostok.

Det ble gjort mange forsøk på å integrere koreanerne, som ofte samlet seg i de samme byene og tok vare på sin kultur og sine tradisjoner. I 1930-årene stengte Stalin koreanske skoler, brente bøkene deres og forbød det koreanske språket. Noen ble satt i fengsel og henrettet som «fiender av folket».

I 1937 ble 182 000 koreanere deportert med tvang fra Vladivostok til dagens Usbekistan. Stalin var redd for at de skulle spionere for Japan, som nettopp hadde inntatt Mandsjuria. Omkring 15 000 koreanere døde under deportasjonen, for det meste barn og eldre.





Tilbake til innholdsoversikten