Gå til innhold

13 De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort.

Ofte stilte spørsmål

Nedenfor presenteres svar på ofte stilte spørsmål knyttet til den nye bibeloversettelsen. Oversikten vil utvides fortløpende. Flere kommentarer til oversettervalgene finner du også her.

  • 1. Mosebok kap. 2-4: Hvor er det blitt av Adam? I 1930-oversettelsen ble han nevnt alt i 1 Mos 2,25, i 1978-oversettelsen først i 1 Mos 3,8. I Bibel 2011 må vi vente helt til 1 Mos 4,25 før navnet Adam dukker opp.

  • 1. Kongebok 19,12: Kvifor har ”lyden av ei linn susing” vorte til ”lyden av ei skir stille”? Og kvifor er uttrykket ulikt på nynorsk og bokmål? ”Skir” og ”skjør” tyder ikkje det same.

  • Salme 2,12: Hvorfor har Bibel 2011 oversatt ”Kyss jorden”? Mange andre oversettelser har ”Kyss Sønnen”.

  • Salme 16,2-3: Før het det ”Jeg holder meg til de hellige i landet”. Nå står det ”Usle er de som holdes for hellige i landet”. Det er en helt annen mening. Hvorfor?

  • Daniel 9,25: Hvorfor har dere ødelagt Messiasprofetien i Daniel 9,25? Andre norske bibeloversettelser sier at det skal gå ”sju uker og sekstito uker” fra gjenreisingen av Jerusalem og til det står fram en salvet, Messias. Dere har bare ”sju uker” og flytter de sekstito ukene til en ny setning: ”og i sekstito uker skal byen stå gjenreist og gjenoppbygd”.

  • I den nye oversettelsen brukes 'Far' i stedet for 'Faderen', men ikke f. eks. i Matt 11,27. Hva er begrunnelsen for dette?

  • Efeserne 3,15: I forrige bibeloversettelse lød Ef 3,14-15 slik: ”Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.” I Bibel 2011 står det bare ”han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord”. Hvor er det blitt av barna?



  • 1. Mosebok kap. 2-4: Hvor er det blitt av Adam? I 1930-oversettelsen ble han nevnt alt i 1 Mos 2,25, i 1978-oversettelsen først i 1 Mos 3,8. I Bibel 2011 må vi vente helt til 1 Mos 4,25 før navnet Adam dukker opp.

    Dette spørsmålet er drøftet inngående i innlegget ”Hvordan oversette Adam?” på bloggen til Oversetterforeningen. Det er nemlig en god illustrasjon av dilemmaer i bibeloversettelsesarbeidet. Flere løsninger er mulige, og alle har sine fordeler og ulemper.

    ”Adam” er i utgangspunktet ikke et egennavn, det er det vanlige hebraiske ordet for ”menneske”. Slik brukes det i 1 Mos 1,26-27, hvor Gud skaper menneskearten som mann og kvinne. I løpet av Bibelens første kapitler blir ordet et egennavn, men når skjer det? Det er gode argumenter for at det nettopp skjer i 1 Mos 4,25. Med unntak av 1 Mos 1,26-27 er dette er det første stedet hvor ”Adam” forekommer uten den bestemte artikkel eller andre forstavelser. For den bestemte formen ha-adam har Bibel 2011 brukt oversettelsen ”mennesket”. Fra 1 Mos 2,21, hvor kvinnen blir skapt, brukes ”mannen”.



    1. Kongebok 19,12:
    Kvifor har ”lyden av ei linn susing” vorte til ”lyden av ei skir stille”? Og kvifor er uttrykket ulikt på nynorsk og bokmål? ”Skir” og ”skjør” tyder ikkje det same.

    Korleis openberrar Herren seg på Horeb? Herren viser seg ikkje for Elia verken i stormen, i jordskjelvet eller i elden. Men han viser seg i ”lyden av ei (syl)tynn stille”. På hebraisk står det berre tre ord: Lyd – stille – (syl)tynn. Og kva tyder så det? Det er ikkje utan vidare klårt kva som ligg i desse tre hebraiske orda. Omsetjargruppa streva lenge for å finne ei god attgjeving på norsk. Ein stod på mange måtar framfor eit paradoks. Kan ein høyre ei stille? Kva tyder det at stilla er svært tynn eller syltynn? Tyder det til dømes at ho er skjør? At ho er rein eller klår? Kanskje er det slik at gudsopenberringa er meir omfattande enn det menneskelege ord kan uttrykkje og at ho difor berre kan bli uttrykt ved eit paradoks?

    ”Lyden av ei linn susing”, som omsetjinga av 1978 hadde, meinte omsetjargruppa var for fri. I Bibel 2011 vart løysinga på bokmål ”lyden av skjør stillhet” og på nynorsk ”lyden av ei skir stille”. Det er rett at ”skjør” og ”skir” betyr to ulike ting, men begge er, meiner vi, gode forsøk på å gje att på norsk dei tre hebraiske orda ”lyden av ei tynn stille”.

    Vi skal nok òg innrømme at vi vart tekne av klangen i det nynorske uttrykket ”skir stille”. Dette kan nok ha medverka til valet av eit ord som elles er lite nytta i moderne nynorsk.



    Salme 2,12:
    Hvorfor har Bibel 2011 oversatt ”Kyss jorden”? Mange andre oversettelser har ”Kyss Sønnen”.

    Det er ikke så rart om noen stusser, disse to versjonene er jo ganske forskjellige. I slike tilfeller er problemet nesten alltid at den hebraiske grunnteksten er vanskelig å forstå. Her gjelder det slutten av vers 11 og hele vers 12. Vi kan se at allerede den gamle greske Septuaginta-oversettelsen har hatt problemer, eller kanskje har lest en litt annen hebraisk tekst enn den vi kjenner. Begynnelsen av vers 12 lyder her, ikke "Kyss Sønnen", men: "Ta imot tukt/formaning".

    Bibeloversettelser gjør ulike valg på dette stedet. Mange mener at den hebraiske teksten rett og slett er kommet i uorden og retter til "Kyss hans føtter". Flere gode tyske, engelske og franske oversettelser har dette, som Zürcher Bibel, Einheitsübersetzung, New Revised Standard Version og Jerusalem-bibelen.

    Av de som forsøker å få mening ut av den tradisjonelle hebraiske teksten (den masoretiske teksten), oversetter de fleste "Kyss Sønnen". Problemet med denne løsningen er bruken av det arameiske ordet for "sønn", BAR. Det er påfallende, for i vers 7 i samme salme brukes det vanlige hebraiske ordet, BEN.

    I hebraiske ordbøker finner en imidlertid flere likelydende ord BAR med forskjellig betydning. Bibel 2011 (og NO 1978 før den) leser her et sjeldent ord for "jord, mark". Ordet forekommer i Job 39,7 (der er det nå oversatt "slettene"). Det skal innrømmes at Bibel 2011 er i mindretall med denne løsningen, men den er ikke urimelig. Å "kysse jorden" er her ikke en tilbedelse av Moder Jord, men et tegn på underkastelse under Herren.



    Salme 16,2-3:
    Før het det ”Jeg holder meg til de hellige i landet”. Nå står det ”Usle er de som holdes for hellige i landet”. Det er en helt annen mening. Hvorfor?

    Den hebraiske teksten er svært vanskelig i v. 2-3, så vanskelig at en får mistanke om at den er kommet i uorden gjennom århundrers avskriving.

    Vers 2: 1978-oversettelsen "Du er min herre, du er mitt eneste gode" tilslører problemet. Et forsøk på å gjengi den tradisjonelle hebraiske teksten kunne se slik ut: "Jeg sier til JHWH: Min herre (er) du, mitt gode, ikke på deg". De siste ordene er ubegripelige. Her får vi heller ikke mye hjelp av de gamle oversettelsene til gresk og latin.

    Svensk og norsk har her valgt det som kalles en konjektur, en mild rettelse av den hebraiske teksten. Hvis vi setter ordskillene litt andre steder og leser de samme hebraiske bokstavene (nesten; to bokstaver må bytte plass) får vi det hebraiske ordet "belijja'al" - her oversatt "usle"

    Vers 3 er enda vanskeligere. Det er rett og slett ikke leselig i den formen det har i den tradisjonelle hebraiske teksten. Her bygger alle oversettelser på forskjellige rettingsforsøk. Det som er valgt her, er ganske forsiktig: En hebraisk bokstav k (kaf) er lest som b (bet). I mange varianter av hebraisk skrift ligger disse to såpass nær hverandre at de kan forveksles.

    Hvis du har utbytte av det: Den rekonstruerte teksten som svensk og norsk oversettelse bygger på, ser slik ut:

    belijja’al kô<3>l qedôsjîm ’asjær ba’aræts hemmâ we’addîrîm bal-chæptsi-bam Direkte oversettelse: ”(noe) unyttig/usselt (er) alle hellige, de som (er) i landet, og de mektige, ikke-mitt behag-i dem.”

    Om du synes dette lyder vanskelig eller kryptisk, har du helt rett.



    Daniel 9,25:
    Hvorfor har dere ødelagt Messiasprofetien i Daniel 9,25? Andre norske bibeloversettelser sier at det skal gå ”sju uker og sekstito uker” fra gjenreisingen av Jerusalem og til det står fram en salvet, Messias. Dere har bare ”sju uker” og flytter de sekstito ukene til en ny setning: ”og i sekstito uker skal byen stå gjenreist og gjenoppbygd”.

    Det er riktig at dette er nokså forskjellige oversettelser. De stammer fra to ulike forståelser av den hebraiske teksten. I hebraiske manuskripter ble det opprinnelig ikke brukt skilletegn. Derfor kan det ofte være vanskelig å vite hvor grensen mellom setninger egentlig går.

    Først er det på sin plass med en saksopplysning: ”Uker” brukes i denne teksten, og i en del andre førkristne jødiske tekster, i betydningen ”åruker”, altså perioder på sju år. Sytti slike ”åruker” blir altså 70 X 7 år = 490 år.

    I de store hebraiske bibelmanuskriptene fra middelalderen finnes det et utviklet system for skilletegn. Her står det et tydelig skille i teksten mellom ”sju uker” og ”sekstito uker”. De aller fleste moderne fortolkere og bibeloversettelser følger denne lesningen, også Bibel 2011. Det samme gjorde Bibelselskapets forrige oversettelse fra 1978.

    Men det finnes også en annen tolkning av tekstsammenhengen. De fleste utgavene av Bibel 2011 har en fotnote til dette stedet. Den lyder: ”En gammel gresk oversettelse, Theodotion, deler verset annerledes: ’… skal det gå sju uker og sekstito uker. Byen skal stå ….” Denne lesningen har stått sterkt i mange kristne kretser og har tjent som utgangspunkt for kronologiske spekulasjoner knyttet til Jesu komme. Flere andre norske oversettelser følger denne lesningen.

    Det finnes en omfattende litteratur og en stor diskusjon rundt dette spørsmålet. Det er verd å nevne at forståelsen av ”salvet” – altså ”Messias” – blir ulik i de to versjonene. I den siste, som altså leses av mange kristne som en Kristus-profeti, er ”den salvede” i vers 25 og 26 samme person. I den første versjonen ser det mer ut til å handle om en institusjon. Det er ganske vanlig å tolke ”en salvet, en fyrste” som øverstepresten i det ettereksilske Juda. I så fall trenger det ikke være snakk om samme person i vers 25 og 26. Det siste verset kan muligens handle om en øversteprest som blir drept en del år før Kristus. Men identifikasjonen av ”den salvede” er omstridt.



    I den nye oversettelsen brukes 'Far' i stedet for 'Faderen', men ikke f. eks. i Matt 11,27. Hva er begrunnelsen for dette?

    Her har det skjedd noen endringer i den nytestamentlige teksten fra prøveutgaven i 2005 og til den endelige utgaven i Bibel 2011.
    I 2005-utgaven var "Faderen" byttet ut med "Far" alle steder unntatt ett: Treenighetsformelen i Matteus 28,19, "til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn".

    Siden 2005 har det kommet en del reaksjoner på denne språklige oppdateringen, og vi har hatt lange og grundige drøftinger i Bibelselskapets organer. Den endelige løsningen er for så vidt et kompromiss: På de aller fleste stedene står det fortsatt "Far", men formen "Faderen" er kommet tilbake i en del faste vendinger, særlig der det er tale om "Faderen og Sønnen". Det dreier seg om rundt et dusin steder i alt.



    Efeserne 3,15:
    I forrige bibeloversettelse lød Ef 3,14-15 slik: ”Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.” I Bibel 2011 står det bare ” han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord”. Hvor er det blitt av barna?

    Faktisk står det ikke noe ord for "barn" i Ef 3,15 på gresk. Det står bare et substantiv som vi kunne oversette "faderlighet". Det kan ha betydningene "farskap", "familie" eller til og med "fedreland". En svært grunntekstnær oversettelse av disse versene kunne f. eks. se slik ut:
    "På grunn av dette bøyer jeg knærne mine for Far; etter ham får alt farskap i himmelen og på jorden navn".