Gå til innhold

26 Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.

Fra bibeloversetterens verksted

17. april 2013.

Å SE - ELLER IKKE Å SE

Tre ganger om året skulle alle israelittiske menn reise opp til Jerusalem og tempelet for å feire tre av høytidene der.

Påbudet om dette finner vi i 2 Mos 34, vers 23 og siste del av vers 24: Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for HERREN, Israels Gud ... mens du drar opp for å tre fram for HERREN din Guds ansikt tre ganger om året . Den samme oppfordringen finner vi også i 5 Mos 16,16: Tre ganger om året skal alle menn komme fram for HERREN din Guds ansikt på det stedet han vil velge seg ut: ved de usyrede brøds høytid, ved ukefesten og ved løvhyttefesten.

I den hebraiske teksten, masoretteksten, byr disse versene på en tekstkritisk nøtt. I masoretteksten skrives ofte konsonanter og vokaler hver for seg. Konsonantteksten er som oftest eldst, mens vokalene er satt til senere.
I versene ovenfor tilsier konsonantteksten at man skal lese en aktiv form av verbet raah, ‘å se’; her å ‘se Herrens ansikt’, lirot/jireh/jireu et pene Adonaj. Da står ‘Herrens ansikt’ som objekt for den aktive formen ‘å se’. Dette støttes av at objektsmerket et står foran ‘Herrens ansikt’. Men følger vi vokalene som masoretene har satt til konsonantene, må vi lese en passiv form av verbet, nemlig ‘bli sett’ (eller ‘vise seg’) … Herrens ansikt”, leraot/jeraeh/jerau et pene Adonai. Konsonantteksten og vokalene stemmer altså ikke overens.
Vokaliseringen leraot/jeraeh/jerau finnes bare i uttrykk som refererer seg til en helligdom. Var lirot/jireh/jireu den opprinnelige lesemåten, kan masoretene ha valgt en annen vokalisering fordi de var redd for at teksten skulle forstås slik at Gud i bokstavelig forstand kunne sees i tempelet i form av f. eks. en statue? Går vi til den eldste, arameiske oversettelsen av Mosebøkene, Targum Onkelos, ser vi at den på alle de stedene vi har nevnt her, gjengir masoretteksten ifølge den masoretiske vokaliseringen, med en refleksiv form av verbet chaza, ‘vise seg’: litachzaah/jireh/jitchazon. Men i targumen er teksten naturlig og uproblematisk fordi den gjengir objektsmerket et med preposisjonen qodam, som kan bety ‘foran’: ‘å vise seg foran Herrens ansikt’. Tilsvarende har også den greske oversettelsen, Septuaginta, lest verbformene som passive på de stedene vi har nevnt: ‘bli sett’ eller ‘vise seg’.

Bibel 2011 har en oversettelse som ligger nær masorettekstens vokalisering, leraot: ‘tre/komme fram for’. Oversettelsen får altså indirekte støtte av noen oversettelser fra de tidligste århundrer av vår tidsregning.

Bjørn Olav Grüner Kvam