Gå til innhold

1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Svenskenes morgengave til Norge - et bibelselskap?

Hva var grunnen til at Bibelselskapet ble dannet, bare to år etter at unionen med Sverige trådte i kraft? I boken «Bibelen - boken som formet vår kultur» svarer forfatter Dag Kullerud på dette spørsmålet.

Grev Mathias Rosenblad (t.v.) og kronprins Carl Johan, faksimiler fra Åge Holter: «Det Norske Bibelselskap gjennom 150 år»
Grev Mathias Rosenblad (t.v.) og kronprins Carl Johan, faksimiler fra Åge Holter: «Det Norske Bibelselskap gjennom 150 år»

Bibelselskapets tilblivelseshistorie i Norge er på forunderlig vis knyttet til unionsforhandlingene i oktober og november 1814.Den svenske toppembetsmannen Mathias Rosenblad benyttet nemlig tilstedeværelsen i Norge til mer enn å få igjennom nødvendige endringer av Grunnloven og valg av Carl 13.til konge. Med en overbevisende personlig væremåte vant han mange geistlige for både bibelsaken og for unionen, selv de prestene som formulerte seg skarpest for selvstendighetstanken, lot seg imponere av Rosenblad. En rekke prester og ikke minst biskop Johan Nordahl Brun i Bergen var svært fiendtlige overfor Sverige. I løpet av noen få måneder høsten 1814 skiftet de holdning og var fulle av lovord om både Rosenblad og unionen.

Den 11. oktober 1814 var både prost Frederik Schmidt og slottsprest på Akershus, Claus Pavels, blant de inviterte til middag hos den norske statsråden Marcus Gjøe Rosenkrantz. Schmidt representerte Buskerud amt både på Eidsvoll og på det nye Stortinget som nettopp var blitt samlet for å forhandle med svenskene. På dette tidspunktet var forhandlingene ennå ikke kommet i gang. I dagboknotatene sine skildrer Schmidt middagen. Hele den svenske «clique» på i alt 17 personer var til stede, og for de norske var det ingen tvil om hvem som var den mest fornemme blant svenskene, nemlig Mathias Rosenblad. Dernest kom greve von Platen, mens statssekretær Gustaf av Wetterstedt blir omtalt som den mest politiske. Flere svenske representanter blir navngitt og får sine karakteristikker. En oberst blir omtalt som «en meget vakker kar, der kanskje er bestemt til å vinne damene for den svenske sak, hvis største fiender de og prestene ansees å være». Schmidt legger også merke til at Rosenblad henvender seg til Pavels og roser ham for gode prekentekster. Med andre ord, Rosenblad kjente til Pavels’ tidligere utgitte prekener. Hadde Rosenblad bare gjort hjemmeleksen sin, eller var det hans genuine religiøsitet som hadde ført ham til Pavels’ tekster?

Stemningen under denne - i prosessen - tidlige middagen har tydeligvis vært noe anstrengt, for idet svenskene trekker seg tilbake, repliserer Schmidt til en annen person at luften nå var i ferd med å bli sunnere: «En svecus som stod bak meg hørte det nok, men det betyr ikke noe», skriver han. Da svenskene var gått, ble Pavels og Schmidt igjen til aftensmåltidet. Først nærmere midnatt vandret de hjem i regn og søle til Akershus festning der Schmidt overnattet hos Pavels. Det tok en halv time før festningsporten ble åpnet.

Rosenblad hadde sådd sine første frø.

Selskapeligheter

Utover i oktober 1814 og i de to første ukene av november inviterer svenskene stadig vekk til middag. Både Schmidt og Pavels blir bedt til et selskap 18.oktober. Pavels svarer ja. Han er nok litt smigret av Rosenblads ros og av det faktum at han blir innbudt uten egentlig å ha noe å gjøre med svenskene. Eller han ble kanskje innbudt på grunn av Rosenblads andre anliggende, bibelsaken. Schmidt takker også ja, mest fordi de fleste av stortingsrepresentantene har tilsagt sitt nærvær, og fordi «man nå en gang må venne seg til å være i forening med svecus». Det er verdt å merke seg at Stortinget ennå ikke har vedtatt unionen eller foreningen med Sverige.

Middagen i Stiftsamtmannsgården var storslått. Det ble ikke spart på noe, og denne gangen var stemningen vennskapelig fra første stund. Kanskje ikke så merkelig, det ble servert fjorten retter, fire forskjellige slags viner, samt porter og punsj. De svenske utsendingene fordelte seg, - høflig og etter etikette, men nok også beregnende - blant alle de norske gjestene. Særlig bøndene ble viet ekstra oppmerksomhet. Ikke minst var den svenske biskopen Rosenstein aktiv overfor dem. Schmidt hørte hvordan biskopen forsikret dem om hvor lykkelige de kom til å bli, mens Schmidt selv snakket med en som doserte om svensk litteratur og en ny salmebok som var kommet ut i Sverige.

Den 20. oktober vedtok Stortinget å gå i forening med Sverige på visse vilkår. Valget av Carl 13.til konge ble ikke foretatt, fordi det var først nå de reelle konstitusjonelle forhandlingene kunne begynne. Når det ble enighet om Grunnloven, kunne kongen velges. Måten Stortinget gikk frem på, var dyktig håndverk, som sikret en mest mulig selvstendig opptreden og dermed en mest mulig frivillig tilslutning. Dagen etter foreningsvedtaket møtte de svenske kommissærene i Stortinget for å uttrykke sin glede. Rosenblad taler: «Den er således inntrådt, den evige minneverdige dag, som skal gjøre ende på den lange strid i Norden og åpne et nytt tidsrom av fred, ære og lykke.» Han oppfordret også Stortinget til å avslutte grunnlovsarbeidet jo før jo heller. Straks kongen fikk vite om vedtaket, sendte han et brev i et overstrømmende ordelag til Rosenblad, som hylles for Stortingets beslutning. Med den har han vunnet både kongens og kronprinsens aktelse. Kongen vil svært gjerne gi noe tilbake som takk for bestrebelsene i Norge: «Men säg mig sjelf, hva Ni önskar, så är jag färdig at göra alt.»

Bibelagent og delegasjonsleder

Carl 13. ble valgt til konge 4. november 1814.Etter at den svenske delegasjonen var reist tilbake til Stockholm, førte Rosenblad en utstrakt korrespondanse med en rekke av de mest toneangivende innen geistligheten i Norge. Noe av det første han gjorde i Sverige, var å invitere mange norske geistlige som medlemmer av Evangeliska Sällskapet. Blant disse finner vi alle biskopene, og selvsagt slottsprest Claus Pavels. Flere av de nye medlemmene hadde vært motstandere av unionen, noen endret syn på grunn av «den haarde nødvendigheds bud», som Schmidt skrev, andre nesten i en beundring for Rosenblads person og holdning. Utover våren kom stadig nye navn til, blant andre Niels Treschow. I mai ble alle de norske biskopene æresmedlemmer av Svenska Bibelsällskapet.

I mai 1815 mottok slottsprest Claus Pavels og biskop Bech kronprinsens bidrag til et norsk bibelselskap. «Kronprinsen har av egne midler skjenket 6600 riksdaler, bank courant, noe over 20 000 riksdaler i våre penger», skriver Pavels. Det kom imidlertid til å gå et år før planene ble til virkelighet. Det får være en annen historie, en historie som fikk Pavels til å omtale biskop Bech som «min høyverdige despot».

Hva skal vi så legge i dette?

Det er vanskelig å svare på, for jeg har ikke noe tydelig kildegrunnlag som bekrefter at bibelsaken var en del av Rosenblads og Karl Johans strategi for å vinne nordmennenes og da særlig prestenes gunst. Interessen kan ene og alene bunne i Rosenblads grunnleggende kristne livssyn. Han hadde engasjert seg på tilsvarende vis i Sverige. Videre kan påvirkning fra britiske bibelagenter ha vært en medvirkende årsak. Men bibelsaken lå i tiden. I disse årene fikk mange land sine egne bibelselskaper. De var ledd i nasjonale og romantiske strømninger i tiden.

Mon ikke det var Rosenblad, som med sitt vinnende vesen og engasjement for bibelsaken overbrakte Svenskens morgengave til Norge, et bibelselskap?

Teksten er et utdrag fra Bibelen - boken som formet vår kultur, som blir utgitt på Verbum Forlag til Bibelselskapets 200-årsjubileum 26.-29. mai 2016. Gjengitt med tillatelse fra forlaget