Å bli reist opp
22. februar 2012 kl. 08:13
1. søndag i fastetida II, 26. februar 2012
1 Mos 4,1–7; 1 Kor 10,10–13; 16,21–23
I den korte, men dramatiske evangelieteksten for den første fastesøndagen er det éi endring som spring i auget. Der det før stod: ”Han skulle verta slegen i hel, og tredje dagen skulle han stå opp att”, heiter det no: ”Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp” (Matt 16,21).
Dette tyder ikkje at oppstoda er blitt borte. Former av det greske verbet egeirå blir omsett med ”stå opp” både når folk reiser seg frå senga (Matt 8,15), når dei skal reise nokon stad (Matt 2,13-14.20-21) og når dei står opp frå dei døde (Matt 11,5; 17,9). Men dette kan vere eit greitt høve til å sjå nærare på ordet.
Verbet egeirå har tydingar som ”vekkje, reise opp”. Oftast blir det nytta i medium eller passiv, det er i slike former vi får omsetjingane ”reise seg, stå opp” eller jamvel ”bli reist opp”.
Kvifor byte til passiv omsetjing her? Kanskje ligg det eit teologisk poeng nett i bruken av verbformer. Ei passiv omsetjing strekar under passiviteten til den lidande Kristus, han som lét andre handle med seg. Og den strekar under kontrasten mellom den menneskelege handlinga ”bli slegen i hel” og den guddomlege ”reisast opp”. Ei enda meir utført utgåve av denne kontrasten finst i Matt 20,19.
I den gammaltestamentlege leseteksten ligg det ei verkeleg omsetjarnøtt.
Orda tesjûqâ (subst. ”ønske, trå”) og masjal (verb, ”herske”) har vi lese i same samanheng ein gong alt før dei kjem i 1 Mos 4,7, nemleg i 1 Mos 3,16. Er det mogleg å få denne samanhengen fram i norsk omsetjing? Vi har prøvd, men kanskje utan å kome heilt i mål.
1 Mos 3,16: ”Etter mannen din skal du [kvinna] trå, og han [mannen] skal herska over deg.”
1 Mos 4,7: ”Ho [synda] ønskjer makt over deg, men du [Kain] skal herska over henne.”
Prøv sjølv. Har du betre forslag?
Anders Aschim
Herlighet
15. februar 2012 kl. 04:22
Fastelavnssøndag II
Jes 53,1-5; 1 Kor 1,18-25; Joh 12,20-33
Joh 12,20−33
Vi er i tiden rett etter at Jesus og disiplene har toget inn som seierherrer i Jerusalem – før alt snur på alle måter. Men nettopp i det forferdelige og opprørende som skjer, er Gud skjult til stede og viser hva sann herlighet er.
I denne teksten er det skjedd noen små, men vesentlige endringer i Bibel 2011. Grekerne vil gjerne «se» (gr. idein) Jesus. I dette ordet ligger det mange lag av betydning på gresk, fra det å «møte» (NO 78/85) eller å «betrakte» rent fysisk til det å prøve å trenge inn i, «forstå» noe. Aner vi en blanding av kjendis-tiltrekning og virkelig åndelig lengsel hos disse som ønsker å få møte «stjernen» på tomannshånd? Om de får oppfylt ønsket eller ikke, forteller teksten ingenting om.
Teksten beveger seg raskt videre til det som blir et hovedpoeng for Johannes: Menneskesønnen skal bli «herliggjort». I uttrykket «forherlige», som tidligere var brukt, ligger det i dag kanskje mer av en ytre opphøyethet, fortjent eller kanskje helst ufortjent? Men å bli «herliggjort», hva betyr det? Det greske ordet doksa, som her brukes i verbform, doksazein, forekommer også i englesangen på Betlehemsmarkene julenatt: «Ære (doksa) være Gud i det høyeste …». Da jeg i starten av prosjektet med Bibel 2011 fikk prøve meg som oversetter og laget førsteutkastet til juleevangeliet, foreslo jeg følgende, litt frie oversettelse av englesangen: «Nå stråler herlighet om Gud i det høye …». Jeg forstår englesangen slik at nå, i og med at Jesus er født, blir det virkelig synlig hvem Gud er. Hans herlighet, som er skjult til stede på jorden, stråler nå desto klarere i himmelen. Og slik også her: når det motsatte av det forventede skjer, når korset blir reist og Guds Sønn nagles fast til det, da blir det virkelig synlig hvem Gud er. Den nynorske teksten har tatt vare på dette vakre bildet i Jesu ord her i Johannes-evangeliet og skapt nytt bibelspråk av det: «Timen er komen då Guds herlegdom skal lysa om Menneskesonen. Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde … Far, lat herlegdom lysa om namnet ditt!» Då kom det ei røyst frå himmelen: «Eg har late min herlegdom lysa om det og skal la han lysa på nytt.» Joh 12,23.28, jf. 17,1ff: «Far, timen er komen. Lat herlegdom lysa om Son din, så Sonen kan la herlegdom lysa om deg.»
Oversettelsen av det greske ho patēr med «Far» (v. 26) krever noen ganger et ekstra eiendomspronomen, «min Far», noe som er i tråd med den måten Jesus omtaler sin himmelske Far andre steder (gr. ho patēr mou, jf. 2,16; 5,17 etc). Med den nye teksten «skal min Far gi ære» blir Gud enda tydeligere som subjekt, den som gir ære (NO78/85 «få ære av Faderen»).
Er «stunden» (NO78/85) og «timen» det samme? Eller er mer av den avgjørende tidens kvalitet som noe mer enn vanlig tid, mer synlig i uttrykket «Til denne timen skulle jeg komme»?
Jes 53, 1−5
Den kjente teksten om Herrens lidende tjener er blitt mer nærgående i Bibel 2011. Noen forskere ser i denne skikkelsen en videreføring av Jesajas bilde av den davidiske kongen, preget av de smertefulle erfaringene med Davids kongehus som måtte lide under beleiring, erobring og deportasjon. På mange måter kan det sies at kongene led for folkets frafall – selv om de også led for sitt eget frafall. Men på samme måte som idealkongen, Messias, tegnes på en tidløs måte i Jes 7−11, tegnes også den lidende kongen på en underlig tidløs måte i siste del av Jesaja, og nå «med en vri»: det er en uskyldig person som lider på vegne av folket. Vi ser for oss et lidende og såret menneske, et offer for mishandling, som står naken foran blikket til dem som ser på ham med tilbakeholdt undring og – vemmelse?
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Uttrykket «en smertenes mann» (NO78/85) inneholder i dag for mye avstand sammenlignet med det kontante «en mann av smerte» (Bibel 2011). Avstanden mellom mannen og smerten er på en måte blitt mindre gjennom bruken av denne genitivsforbindelsen. Språket er strammet inn i tråd med det som har vært språkfølelsen hos oversetterne: på norsk er ofte det knappe mest uttrykksfullt.
Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom …
Ordvalget i det mest kjente verset var vanskelig. «Overtredelser» er ikke gangbart på norsk lenger, det er foreldet. Det hebraiske ordet peshaʽ betyr «å tråkke over en grense», enten den er etisk eller personlig. I denne sammenhengen er ordet «lov» vidt å forstå, som de grenser Gud har trukket opp omkring seg selv og hvert enkelt menneske, og omkring det skaperverket han har gitt oss å forvalte. ʽawon, «synd», handler om den uretten et menneske begår, skylden det dermed pådrar seg og eventuelt straffen som følger av skylden.
Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Det følgende er knappest mulig uttrykt på hebraisk: «vår freds straff på ham». På norsk er en tilsvarende knapp form forsøkt, men vi klarer oss ikke uten to verb i tillegg, «ligge» og «få». «Bli helbredet» er et dekkende norsk ord for verbet rafah. Noen har spurt om ikke denne oversettelsen er vel «herlighetsteologisk» og proklamerende, jeg mener: alle blir vel ikke helbredet? Ikke her, nei, men i evighetsperspektiv er det dekning for uttrykket, jf. Jes 66,14: «Kroppen skal gro som gress»! Og noen ganger erfarer vi at nyskapelsen der også kan få gjennomslag her, alt på grunn av det denne underlige, lidende skikkelsen har gjennomgått.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.
1 Kor 1,18−25
I arbeidet med Det nye testamentet 2005 gjorde Hanne Ørstavik og Paal Helge Haugen en glimrende innsats som stilister i sluttredaksjonen. Det var Paal Helge Haugen som la et nytt og utrolig slagkraftig uttrykk i munnen på Paulus da han foreslo å oversette gr. syzētētēs, «debater of this world», på denne måten: «hvor er denne verdens kloke hoder?»
«Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap?» (1 Kor 1,20)
Hans-Olav Mørk
Tre hytter på Tabor fjell
07. februar 2012 kl. 02:50
Kristi forklarelsesdag II, 12. februar 2012
2 Mos 3,1-6; 2 Pet 1,16-18; Mark 9,2-13
Det er bare små forskjeller mellom oversettelsen av 1978 og Bibel 2011 i teksten for førstkommende søndag. Jeg vil derfor se litt nærmere på ett ord i teksten som jeg alltid har forundret meg over betydningen av. I vers 5 sier Peter til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." Hvorfor foreslår Peter å bygge hytter? Under studietiden husker jeg at jeg spurte en av teologiprofessorene om nettopp dette. Svaret fra professoren var, som neste vers i fortellingen sier: "Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt." Peter forslår å bygge hytter for han vet ikke selv hva han sier … Er det alt vi kan si?
La oss se litt på ordet som er oversatt hytte. Ordet som er oversatt med hytte, heter på gresk skene, og det forekommer 20 ganger i Det nye testamentet. Det kan bety både hytte, bolig og telt. Hva slags hytte, bolig eller telt er det snakk om i søndagens tekst oppe på fjellet? Ofte når jeg undrer meg over betydningen av et nytestamentlig ord på gresk, sjekker jeg det hebraiske nytestamentet. Hvilket ord er brukt på hebraisk for det greske skene? Er det ordet for telt som kan gi assosiasjoner til telthelligdommen i ørken? Eller er det ordet for bolig som kan vise til selve tempelet? Nei, ordet som det hebraiske nytestamentet bruker for det greske skene, er sukka. Hva er en sukka, i flertall sukkot? Sukka betyr løvhytte. Kanskje kan det hebraiske ordet sette oss på sporet? Første gang vi støter på ordet i Bibelen er i 1 Mos 33,17: "Jakob dro til Sukkot og bygde seg et hus der. Han laget løvhytter til buskapen sin, derfor kalte han stedet Sukkot."
En av de store bibelske festene ved siden av påske og pinse, er Sukkot eller Løvhyttefesten. I åtte dager skal alle israelitter bo og spise i løvhytter. Det skal minne dem om livets omskiftelighet, og om at de er et folk på vandring. Å bo i en sukka er en påminnelse om at jordelivet ikke er permanent. Ifølge forskriftene må ikke løvverket på taket til en sukka være så tett at himmelen ikke kan skimtes mellom bladene.
Tre hytter, sukkot, - i et glimt får disiplene se hvem Jesus er og inn i hvilken sammenheng han skal forstås. Moses står der som representant for Loven og Elia står der som representant for profetene. Forklarelsen på fjellet gir disiplene et glimt ”bak forhenget”. Det sier dem noe om hvem Menneskesønnen er. Men Jesus pålegger dem strengt å ikke si noe om synet før han har stått opp fra de døde. De tre disiplene har fått en innvielse i Messias-hemmeligheten, den som går som en rød tråd gjennom hele Markusevangeliet.
Synet varer bare en liten stund, og så er Moses og Elia borte. Jesus er alene igjen, og disiplene og Jesus må ned fra fjellet igjen. Synet av en annen virkelighet varte ikke lenge, men lenge nok til at disiplene fikk ane at det eksisterer en annen og større virkelighet. Peter ville bygge hytter, sukkot. Peter ville bygge hytter for å holde på synet så lenge som mulig. Men i ordet sukka ligger betydningen av at noe er forbigående, at noe ikke er varig. Sukka’en har sin tid, og så skal den rives ned igjen. Disiplene kan ikke bli værende oppe på fjellet. De lever i sin tidsdimensjon og sin virkelighet. De må gå ned igjen. Men i et glimt fikk de se inn i en annen virkelig - som når man en stjerneklar kveld skimter stjernene på himmelen gjennom løvverket i sukka’ens tak.
Elisabeth Eriksen Levy
Er profeten blitt lurt?
31. januar 2012 kl. 09:38
Såmannssøndag II, 5. februar 2012
Jer 20,7-9; Rom 10,13-17; Mark 4,26-34
Er bibeloversettere for greie med Gud?
”Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke”, sier profeten Jeremia på norsk (20,7). Anklagen hans kan formuleres krassere enn som så. En kunne oversatt: ”Du lurte meg, Herre, og jeg ble lurt”. Verbet er gjengitt slik i 2 Sam 3,25. Der er det riktignok mennesker som lurer hverandre. Den vanligste oversettelsen er likevel ”lokke”, men når Dalila ”lokker” Samson til å røpe hemmeligheten med styrken sin (Dom 14,15; 16,5) eller når ånden ”lokker” Ahab inn i en håpløs krig (1 Kong 22,20-22), kjenner vi de samme negative assosiasjonene. Ja, profeten som taler i denne teksten, føler seg faktisk lurt.
I vers 9 finner vi i Bibel 2011 et tydelig eksempel på ambisjonen om å nærme seg det konkrete og kroppslige bildespråket i den hebraiske teksten. ”Hjertet” har kommet tilbake etter å ha vært abstrahert til ”indre” i 1978-oversettelsen. Og ”bena” har ikke blitt til ”beina”, men til ”knoklene”:
”Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine.
Jeg strevde for å stå imot,
men jeg greide det ikke.”
Anders Aschim
Å tilbe med kroppen
24. januar 2012 kl. 03:15
4. søndag i openberringstida II, 29. januar 2012
2 Mos 3,10-12 og 4,10-16; Rom 9,20-24; Joh 9,1-7.35b-38
Forteljinga om den blindfødde i Johannes 9 når eit klimaks i vers 38. ”Eg trur, Herre”, seier mannen som no kan sjå. Men kva gjer han så? I 1978-omsetjinga heiter det at han ”kasta seg ned for” Jesus, i Bibel 2011 at han ”tilbad han”.
I det greske verbet proskynéå ligg det faktisk ei lenkje til evangelieteksten for sist søndag. I løpet av fem vers (Joh 4,20-24) førekjem dette ordet heile ni gonger, i den delen av samtalen der Jesus og den samaritanske kvinna diskuterer om ein skal tilbe i Jerusalem eller på Garisim, og Jesus konkluderer med at dei sanne tilbedarane ”må tilbe i ånd og sanning”. Vidare fortel Joh 12,20 om nokre grekarar ”som var komne til Jerusalem for å tilbe under høgtida”. Den einaste staden verbet elles finst hos Johannes, er her i 9,38. Det verkar rimeleg å omsetje ”tilbe” her òg.
I andre nytestamentlege bøker finn vi andre omsetjarval ved sida av ”tilbe”: ”hylle”, ”falle ned/kaste seg ned”, ”falle på kne”. Fleire stader er dette eine greske verbet omsett med to norske: ”falle ned og tilbe” e. l. (Matt 4,9; 28,17; Luk 4,7; 24,52).
Til liks med det hebraiske verbet hisjtachawæ (av rota ch-w-h) ligg det i proskyneå både ei ytre kroppsleg handling, det å bøye seg til jorda, og ei indre haldning, det å vise nokon ære, respekt eller tilbeding.
Ei anna tydeleg endring finst i Joh 9,3. På spørsmål frå læresveinane seier Jesus om den blindfødde i Bibel 2011: ”Verken han eller foreldra hans har synda. Men no kan Guds gjerningar bli openberra på han.” Før heitte det: ”Men det hende for at Guds gjerningar skulle syna seg på han.” Orda ”Men det hende” finst ikkje på gresk. Der står berre konjunksjonen hina, ”for at”. 1978-omsetjinga kan forsvarast, men i slike komprimerte utsegner er det ikkje alltid at hina uttrykkjer føremål, sjå t. d. Matt 20,33. Denne vesle konjunksjonen gir teologar og sjelesørgjarar mykje å grunde på. Kanskje har vi før lagt for mykje inn i den?
Anders Aschim
Guds gave
18. januar 2012 kl. 10:50
3. søndag i åpenbaringstiden II, 22. januar 2012
Jes 55,1-3; Åp 22,16-17; Joh 4,4-26
Lite er forandret i den nye oversettelsen av evangelieteksten for denne søndagen. Fortellingen om møtet mellom Jesus og den samaritanske kvinnen er svært gjenkjennelig.
I Joh 4,6 har riktignok «Jakobs brønn» blitt til Jakobskilden, mens ordet «brønn» først dukker opp i vers 12. To forskjellige greske ord ligger til grunn: Vers 12 har frear, vers 6 har pægæ. Det siste er et nøkkelord i teksten, for det brukes også i Jesu løfte i vers 14: «For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» En slik gjentakelse av ord skaper et mønster i teksten, men en norsk leser kan bare få øye på dette mønsteret hvis vi oversetter ordet på samme måte begge gangene. Det er typisk for fortellingene om Jesus i Johannesevangeliet at konkrete ord i løpet av samtalen får en dypere mening eller en utvidet betydning.
«Levende vann» (v. 10) er et uttrykk som knytter evangelieteksten sammen med leseteksten fra Åpenbaringsboken, jf. «livets vann» i Åp 22,17. En liten endring i oversettelsen av det siste verset gjør forbindelsen enda tydeligere. Nå heter det: «Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave.» Før sto det «… for intet». Det greske adverbet dårean er egentlig akkusativ av substantivet dårea, «gave» – nettopp det ordet Jesus bruker i Joh 4,10: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
Det samme uttrykket er for øvrig brukt i det kjente stedet Matt 10,8. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det» har nå blitt til: «Gi som gave det dere fikk som gave.» Flere synes at det er en av de vakreste endringene i den nye bibeloversettelsen
Anders Aschim
Velkommen
18. januar 2012 kl. 10:50
Hva er egentlig nytt i Bibel 2011, den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet? Hvorfor har oversetterne gjort de valgene de har gjort?
Det kan skrives bøker om slike spørsmål, og det skjer da også. Allerede i september 2011 kom boka Bibelsk, hvor tolv skjønnlitterære forfattere reflekterer over bibeloversettelsesarbeidet de selv har deltatt i. Høsten 2012 kommer en ny bok om Bibel 2011 skrevet fra teologenes synsvinkel.
Oversettervinduet er ikke fullt så ambisiøst. Dette er en blogg som vil gi leseren små glimt inn i bibeloversetternes verksted. Her skriver teologer som har vært med på arbeidet med Bibel 2011, korte innlegg om forandringer og problemer i oversettelsen av konkrete bibelsteder. Som regel er innleggene knyttet til tekstene for kommende søndag i kirkeåret etter Den norske kirkes tekstrekker.
Innleggene i Oversettervinduet er signerte, og synspunktene står for forfatterens regning. Redaktør for bloggen er bibeloversetter Anders Aschim. Vi har ikke kapasitet til å åpne bloggen for kommentarer, men kom gjerne med respons på epost eller delta i samtalen på sosiale medier.
Følg oss på:
Våre bloggere:
 |
 |
 |
Elisabeth Levy
Bibeloversetter |
Anders Aschim
Bibeloversetter |
Hans-Olav Mørk
Bibeloversetter |