1 På den tid, sier Herren, skal jeg være Gud for alle Israels slekter, og de skal være mitt folk.
2 Så sier Herren:
Det folket som slapp unna sverdet,
har funnet nåde i ørkenen.
Israel skal dra av sted og finne ro.
Enda en gang vil jeg bygge deg
3 Fra det fjerne viste Herren seg for meg:
Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel,
derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn.
4 Enda en gang vil jeg bygge deg
så du blir bygd opp igjen.
Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene
og gå ut i latter og dans.
5 Enda en gang skal du plante vinmarker
på fjellene i Samaria,
og de som har plantet, skal selv ta dem i bruk.
6 Ja, det kommer en dag
da vaktmenn skal rope på Efraim-fjellet:
Kom, la oss dra opp til Sion,
til Herren vår Gud.
7 Så sier Herren:
Bryt ut i jubel og glede for Jakob,
rop høyt for det fremste av folkeslag!
La lovsangen lyde, og si:
« Herre, frels ditt folk,
Israels rest!»
8 Se, jeg fører dem tilbake fra landet i nord,
jeg samler dem fra jordens ytterste ende.
Blant dem er det både blinde og halte,
gravide og fødende kvinner;
de vender tilbake i store flokker.
9 De kommer med gråt,
jeg leder dem med trøst.
Jeg fører dem til rennende bekker,
på jevn vei der de ikke snubler.
For jeg er en far for Israel,
og Efraim er min førstefødte sønn.
10 Hør Herrens ord, dere folkeslag!
Forkynn det til fjerne kyster og si:
Han som spredte Israel,
skal samle og vokte det
slik en gjeter vokter sin flokk.
11 For Herren har fridd Jakob ut
og kjøpt ham fri
fra hender som er sterkere enn hans.
12 De skal komme og juble på Sion-høyden,
stråle av glede over Herrens gode gaver:
korn, ny vin og fin olje,
sauer og okser.
Selv skal de være som en vannrik hage;
de skal ikke lenger lide nød.
13 Da skal jomfruen glede seg i dansen,
unge menn sammen med de gamle.
Jeg vender sorgen til fryd for dem,
trøster og gleder dem som klager.
14 Jeg gir prestene rikelig med fett
og metter folket mitt med gode gaver,
sier Herren.
15 Så sier Herren:
I Rama høres skrik,
klagesang og bitter gråt.
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For barna hennes er ikke mer.
16 Så sier Herren:
Gråt ikke så høyt,
fell ikke tårer!
Du skal få lønn for strevet, sier Herren,
de skal vende hjem fra fiendens land.
17 Det er håp for etterkommerne dine, sier Herren,
barna skal vende hjem til sitt eget land.
18 Jeg har hørt Efraim synes synd på seg selv:
Du har tuktet meg,
jeg ble tuktet som en utemmet kalv.
Vend meg om, så jeg kan vende hjem!
For du er Herren min Gud.
19 Da jeg hadde vendt meg bort,
angret jeg,
og da jeg fikk innsikt,
slo jeg meg på låret.
Skam og vanære må jeg bære
for min ungdoms spott.
20 Er ikke Efraim min dyrebare sønn,
er han ikke mitt kjæreste barn?
Hver gang jeg taler imot ham,
må jeg likevel tenke på ham.
Derfor skjelver mitt indre for ham,
jeg må vise barmhjertighet mot ham,
sier Herren.
Kom hjem igjen
21 Reis merkesteiner,
sett opp veimerker!
Legg nøye merke til den veien du gikk!
Vend tilbake, jomfru Israel,
tilbake til disse byene dine!
22 Hvor lenge vil du snu deg hit og dit,
du frafalne datter?
Nå skaper Herren noe nytt i landet,
en kvinne skal verge en mann.
23 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal Juda og byene der si disse ordene når jeg vender skjebnen for dem: « Herren velsigne deg, du rettferds bolig, du hellige fjell.» 24 Der skal Juda og alle byene bo sammen, både bønder og gjetere som streifer rundt med flokken sin. 25 Jeg gir den slitne rikelig å drikke og metter alle som lider nød.
26 Da våknet jeg og så meg omkring. Søvnen hadde gjort meg godt.
27 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg sår ut mennesker og dyr i Israels og Judas hus. 28 Og slik jeg før våket over dem for å rykke opp og rive ned, knuse, ødelegge og skade, slik vil jeg nå våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.
29 På den tid
skal de ikke lenger si:
Fedrene spiste sure druer,
og barna fikk dårlige tenner.
30 Men hver skal dø for sin egen synd.
Den som spiser sure druer,
skal selv få dårlige tenner.
En ny pakt
31 Se, dager skal komme, sier Herren,
da jeg slutter en ny pakt
med Israels hus og Judas hus,
32 ikke som den pakten
jeg sluttet med fedrene deres
den dagen jeg tok dem i hånden
og førte dem ut av Egypt;
den pakten brøt de,
enda jeg var deres herre, sier Herren.
33 Men dette er pakten jeg vil slutte
med Israels hus i dager som kommer,
sier Herren:
Jeg legger min lov i deres sinn
og skriver den i deres hjerte.
Jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
34 Da skal ingen lenger
undervise sin neste og sin bror
og si: «Kjenn Herren!»
For de skal alle kjenne meg,
både små og store, sier Herren.
For jeg vil tilgi skylden deres
og ikke lenger huske synden.
35 Så sier Herren,
han som satte solen til å lyse om dagen
og bestemte månen og stjernene til å lyse om natten,
han som rører opp havet så bølgene drønner,
Herren over hærskarene er hans navn:
36 Lar jeg disse ordningene vike,
sier Herren,
da skal også Israels ætt for alltid
opphøre å være et folk for mitt ansikt.
37 Så sier Herren:
Hvis himmelen der oppe kan måles
og jordens grunnvoller der nede kan utforskes,
da vil jeg også forkaste
hele Israels ætt
på grunn av alt de har gjort, sier Herren.
38 Se, dager skal komme, sier Herren, da byen skal bygges opp igjen for Herren, fra Hananel-tårnet til Hjørneporten. 39 Målesnoren skal gå videre rett fram til Gareb-haugen og så bøye av til Goa. 40 Hele dalen med likene og den fete offerasken og alle skråningene ned til Kedron-dalen, til hjørnet ved Hesteporten mot øst, skal være hellig for Herren. Aldri mer skal byen rives ned eller knuses.