... for meg var møte med mannen enda meir spennande og tankevekkande – det dreier seg i sanning om "en livsfortelling". Som vanleg fører Skeie ein svært god penn. Den som les boka må la seg fengsla og fascinera både av mannen og salmane.

Eyvind Skeie er ein godt orientert mann og ein uvanleg allsidig forfattar. No har han skrive ein fengslande og lærerik biografi om salmediktaren Svein Ellingsen. Det er mogleg ordet "biografi" er litt for ambisiøst, undertittelen lyder "En livsfortelling". Skeie er ven av Ellingsen, og med det er det meir naturleg å fortelja Ellingsens livshistorie og gje ei innføring i salmediktinga hans enn å skriva ein vitskapleg biografi.

Ellingsen var 80 år i fjor, og det vart markert på ulikt vis. Underteikna har tidlegare meldt ei samling av salmane hans. Denne livsforteljinga står i jubileumets teikn. Boka er skriven i nært samarbeid med Ellingsen ved at ho er grunna på ei rekkje samtalar Skeie har hatt med han. Ellingsen si stemme er med det tydeleg, men det er like tydeleg at det er Skeie som fører pennen – og det gjer han på sjølvstendig vis.

Boka gjev eit nært og personleg møte med Svein Ellingsen, men det går ikkje over grensa til det private. Ellingsen har ein uhyre sterk posisjon som etterkrigstidas salmediktar, og som det har eg kjent han. Eg har også fått med meg at han er kunstmålar. Mannen bak salmane hadde eg lite kjennskap til, men det fekk eg di meir gjennom denne forteljinga om han.

Den unge Svein hadde på fleire vis ein vanskeleg oppvekst og ei utfordrande studietid, og hans vare sinn gav han smerte i livet også seinare. Han var fysisk heller puslet, men di meir boka sin mann. Gjennom åra strevde ham både med kva han skulle verta i livet og med helsa til å studera som han ville. Han måtte ha psykiatrisk hjelp. Han valde kunsten, altså malarkunsten, som sin veg. Etter kvart viste det seg at det var ordet og salmekunsten som skulle verta livet hans, men biletkunsten var alltid med. Nokre år var han redaksjonssekretær i Vår Kirke, han var aktiv i Kirkeakademiet og han underviste i skulen.

Teologisk er det ikkje heilt enkelt å plassera Svein Ellingsen i kyrkjelandskapet. Han starta i Laget og enda i Studentforbundet, men det kan ikkje seiast at han nokon gong vart teologisk liberal. Det må heller seiast at han vart kulturelt og teologisk open med ei lys Kristus-tru. Skaparverket, lyset og Jesu oppstode står sentralt i livet og diktinga.

Skeie tek føre seg mange trekk ved salmane til Ellingsen og gjev glimt frå desse, og han viser korleis dei vart mottekne. Han påpeikar at professor Carl Fr. Wisløff uttalte seg kritisk til Ellingsens salmetekstar og teologien i desse, og det finn han naturleg: "Sett fra hans vinkel kan de synes å mangle noe både i gudsfremstillingen, i betoningen av Jesu offerdød på korset og i oppfattelsen av menneskets syndighet og behov for frelse." Det meiner han heng saman med Ellingsens oppfatning av kva ei salme er. Ho skal ikkje primært vera forkynnande og formidla lære, men i salma er det mennesket som fører ordet i tilbeding - utgangspunktet er salmens karakter av gudshenvendelse".

Eyvind Skeies bok er interessant med tanke på Ellingsens salmetekstar, men for meg var møte med mannen enda meir spennande og tankevekkande – det dreier seg i sanning om "en livsfortelling". Som vanleg fører Skeie ein svært god penn. Den som les boka må la seg fengsla og fascinera både av mannen og salmane.

Anmeldt av Johannes Kleppa
Dagen Magazinet, 18. januar 2010

Eyvind Skeie har skrevet en åpen fortelling om en av vår tids mest sentrale kristne kunstnere.

Det er Eyvind Skeies bok Svein Ellingsen - en livsfortelling som ligger på skrivebordet mitt idet jeg skriver denne omtalen - faktisk på allehelgensdag. Det kan være en passende dag å oppsummere inntrykkene fra denne boka, blant annet fordi en "allehelgenserfaring" står sentralt i så vel Ellingens salmediktning som i hans liv: Ulykken der eldstedatteren Margrethe omkom, bare seks år gammel.

Svein Ellingsen ble født på Kongsberg en julidag i 1929. Som barn - eller som gutt - skilte han seg fra sine jevnaldrende kamerater ved sin forsiktighet, sitt stille vesen og sin innadvendte natur. Årene i barneskolen ble en sammenhengende, om ikke lidelse, så prøvelse, som den nok har vært for mange barn med kunstneriske anlegg. Om ordet "mobbing" ikke eksisterte, gjorde fenomenet det. Som konfirmant valgte unge Svein å legge opp Ole Hallesbys dogmatikk i to bind som pensum, og hadde stort utbytte av det. Men når han så kastet seg over samme forfatters Den kristelige sedelære, var reaksjonen den motsatte. Det var ikke nok å legge boka fra seg: Konfirmanten brant den opp.

Som leser tolker jeg denne episoden som en bekreftelse på at bak det milde blikket som preger alle bilder av Svein Ellingsen, er det en sterk vilje, en klar tanke og en bevissthet om hva man kan godta og hva man må forkaste. Som student valgte han å gå inn i det etter sigende liberale Studentforbundet, i stedet for det mer konservative Studentlaget, som han hadde gått i som gymnasiast. Senere ble han redaksjonssekretær i det - relativt sett - radikale Vår kirke. Eyvind Skeie beskriver begge disse linjevalgene som kirkepolitiske markeringer fra Ellingsens side.

Eyvind Skeie har kalt boka En livsfortelling, men i lange avsnitt er den like mye en analyse av Ellingsens salmetekster og hans virke som bildekunster. Forfatteren distanserer seg også litt fra biografisjangeren i forordet ved å presisere at boka ikke er et forskningsarbeid, og at han og Svein Ellingsen har vært venner og kolleger gjennom mange år. Det er både en styrke og en svakhet ved denne boka. En forfatter med større avstand til sitt objekt ville kanskje kunne gitt en beskrivelse og/eller analyse av den kirkelige makt som Svein Ellingsen utvilsomt må ha hatt som et sentralt medlem av salmebokkomiteen.

Noe av det som gjør inntrykk ved lesningen av denne boka, er den åpenheten den formidler når det gjelder de spenningene som finnes i det inntrykksvare sanseapparatet som Svein Ellingsen er utstyrt med, og som blant annet har gitt seg utslag i alvorlige depresjoner. Gjennomlevd smerte er blant de ting som gir troverdighet når Ellingsen skriver om Guds nærvær i mørket, om at livets krefter er sterkere enn dødens, og om det kristne håpet. For en som ikke har noe spesielt forhold til Svein Ellingsens salmer, har det likevel vært både godt og sterkt å lese denne åpne fortellingen om en av vår tids mest sentrale, kristne kunstere.

Anmeldt av Nils-Petter Enstad
Vårt Land, 6. november 2009