Det nye testamentet har 27 skrifter, som kan deles inn i fire hovedtyper.
Evangeliene
Det nye testamentets fire evangelier (Matteus-, Markus-, Lukas- og Johannesevangeliet) forteller om Jesu liv og lære, og med særlig vekt på hans død og oppstandelse. Selv om det er den samme historien de gjengir, gjør de det på forskjellige måter. Dette skyldes at de legger vekt på noe forskjellige ting, at de er blitt til i forskjellige miljøer, og er skrevet til ulike mottakere.
De tre første evangeliene kalles ofte for de synoptiske evangelier (av gresk ”synopsis”, ”å se sammen”, ”samsyn”). Disse evangeliene har så mye stoff felles at de kan settes ved siden av hverandre og sammenliknes vers for vers. Likheten mellom de tre kommer av at de gjør bruk av felles kilder. Den vanligste forklaringen på dette er at Matteus og Lukas bygger på Markus, men også på en annen kilde, Talekilden, også kalt Q (etter tysk ”Quelle”, ”kilde”). Men de har også stoff som er spesielt for det enkelte evangeliet, såkalt særstoff.
Markusevangeliet blir regnet som det eldste av evangeliene og stammer trolig fra ca. 70 e.Kr. Det er sannsynligvis skrevet til kristne der de fleste var av ikke-jødisk bakgrunn.
Matteusevangeliet ble antakelig skrevet mellom 75-90 e.Kr. og med jødekristne som hovedmålgruppe. Det står først av evangeliene, trolig fordi det i den tidlige kristendom av mange ble regnet som det eldste, samtidig som det også var det som ble mest brukt i kirkene.
Lukasevangeliet ble til omtrent på samme tid som Matteusevangeliet, ca. 75-90 e.Kr. Det har samme forfatter som Apostlenes gjerninger. Forfatteren legger mer vekt på å framstå som historiker enn hva de andre evangeliene gjør. Evangeliet ble trolig skrevet til ikke-jøder, men er også preget av et nært forhold til jødisk miljø og historie.
Johannesevangeliet ble til sist av de fire evangeliene, antakelig ca. 90-95 e.Kr. Det skiller seg både i stil, språkbruk og innhold mye fra de andre. Evangeliet fremstår som mer meditativt og filosofisk enn de andre. Det har tydelig en bakgrunn i jødisk miljø, men står også i spenning til det.
Apostlenes gjerninger
Apostlenes gjerninger forteller om tilblivelsen av den kristne kirke, grunnleggelsen av de første menigheter, og hvordan troen på Jesus spredte seg fra Jerusalem til sentrum i datidens verden, Roma. Apostlenes gjerninger, som har samme forfatter som Lukasevangeliet, legger en god del vekt på apostelen Peters virksomhet. I siste halvdel av skriftet er apostelen Paulus hovedperson, og vi får høre om hans omvendelse og misjonsvirksomhet.
Brevene
Brev og brevliknende tekster utgjør i antall størstedelen av Det nye testamentet, i alt 21 skrifter.
Tretten av disse brevene knyttes til Paulus, selv om det for noens del er usikkert om han er forfatteren. Sju av dem regnes for å være helt sikkert av skrevet av ham: Romerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1. Tessalonikerbrev og Filemons brev. Forfatterskapet er noe usikkert for de tre som kalles deuteropaulinske (”av den andre Paulus”): Efeserbrevet, Kolosserbrevet og 2. Tessalonikerbrev, og for de tre som ofte omtales som pastoralbrevene (av ”pastor”, dvs. ”leder”, ”hyrde”): 1. og 2. Timoteusbrev og Titus’ brev.
Brevene er skrevet til menigheter som Paulus hadde grunnlagt eller ville ha kontakt med, og til noen enkeltpersoner og ledere i menighetene. I brevene presenterer han sin forkynnelse og gir råd i de utfordringer de står overfor, og veiledning i hvordan de skal leve. Paulus skrev brevene sine på 50- og tidlig 60-tallet e.Kr. De som kan ha blitt til senere, ble trolig skrevet mellom ca. 70-100 e.Kr.
Den andre gruppen brev kalles for katolske brev, dvs. ”allmenne” brev. Dette navnet har de fått fordi de (fleste av dem) ikke ble skrevet til bestemte menigheter, men til kristne menigheter mer generelt. Brevene i denne gruppen er: Hebreerbrevet, Jakobs brev, 1. og 2. Petersbrev, 1.-3. Johannesbrev og Judas’ brev.
Brevene gir opplæring i den kristne tro, veiledning for livet i menighetene og i samfunnet, og oppmuntrer til å holde fast ved troen også i motgang. For de fleste av disse brevene er det usikkert hvem som er forfatter, og de er også blitt til under svært forskjellige forhold. Enkelte av brevene kan være skrevet allerede på 50-tallet e.Kr., de yngste så sent som 100-120 e.Kr.
Johannes’ åpenbaring
Johannes’ åpenbaring er det siste skrift i Det nye testamentet. Det ble sannsynligvis til på 90-tallet e.Kr. Det er skrevet i en forfølgelsessituasjon til kristne i Lille-Asia, og er ment som trøst og oppmuntring for dem. Skriftet skildrer kampen mellom det gode og onde i dramatiske bilder og visjoner, og forkynner hvordan Gud vil seire og skape en ny himmel og jord med fred og rettferdighet.