Fra papyrus til PC

Papyrus og pergament
Tekstene i Det nye testamentet ble først skrevet ned på ark av papyrus. Papyrus er laget av kjernen i stilken til papyrusplanten. Denne ble skåret i tynne strimler, og strimlene ble lagt oppå hverandre i lag; først den ene veien og så den andre. Så ble strimlene presset til ark som en kunne skrive på. Arkene ble limt sammen til lange bokruller.

Fra det 4. århundre gikk en over til å bruke pergament som var laget av dyrehuder. Pergament var mer holdbart enn papyrus, og det er først og fremst pergamenthåndskrifter som er bevart av tekstene fra de første århundrene e.Kr.

Mange håndskriftfunn
Likevel er det funnet omkring 100 større og mindre biter av papyrushånskrifter, mange av dem fra tiden før år 300 e.Kr. Den aller eldste biten kalles «Papyrus 52» og blir datert til år 125 e.Kr.

Dette er en liten papyrusbit på 6 x 9 cm. På forsiden står deler av Joh 18,31–33 og på baksiden deler av 18,37–38. Teksten avviker ikke på noe punkt fra senere avskrifter av Johannesevangeliet. I alt finnes det over 5000 håndskrifter eller deler av håndskrifter til Det nye testamentet.

Håndskrevne kopier
Den eneste måten å mangfoldiggjøre tekster på i tidligere tider, var å skrive dem av for hånd. Hver gang en bokrull ble utslitt eller skulle kopieres for å gis til andre menigheter, måtte det lages en håndskrevet kopi. Alle håndskriftene som er funnet, befinner seg altså et sted i denne lange kjeden av avskrifter.

Ingen av de originale håndskriftene som forfatterne til Det nye testamentet skrev, er bevart. Teksten til Det nye testamentet bygger i stedet på over 5000 håndskrifter, eller deler av håndskrifter, fra år 125 til 1400 e.Kr. Dette gjør Det nye testamentet til den kanskje sterkest bevitnede skriftsamlingen fra antikken.

En informasjonsteknologisk revolusjon
Boktrykkekunsten gjorde at en ikke lenger var avhengig av å skrive av for hånd. Nå kunne en mangfoldiggjøre Bibelen og gjøre tekstene tilgjengelige for folk flest. Dette er den største revolusjonen innen informasjonsteknologi noen gang. Først i vår tid har en funnet måter å kommunisere bibelteksten på som innebærer en liknende revolusjon, som overgangen til digitale medier.

I dag blir bibelteksten formidlet på mange forskjellige måter. Fremdeles er det bokutgaven som dominerer, men nå kan bibelleserne velge mellom mange forskjellige medier: En kan lytte til Bibelen som lydbok, se den på tegnspråk på DVD og lese den i blindeskrift. I tillegg kan en finne bibelteksten på internett og som databibel på CD-rom, og en kan få bibelord tilsendt på e-post eller som SMS-melding.

For bibelselskapene i verden er det et mål å ikke bare trykke Bibelen og gjøre den tilgjengelig som bok. Det er et uttalt mål å hjelpe mennesker til å bruke Bibelen og bli engasjert av tekstene. Da er ingen medier i utgangspunktet uaktuelle. Guds Ord har alltid funnet nye veier til menneskenes hjerter, helt fra de første tilhørerne hørte Ordet talt på sitt eget språk på pinsedag: «Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,11)

Særlig for bibeloversetterne er dataverktøy en stor hjelp. Tidligere holdt bibeloversettere oversikt over hvordan ord og uttrykk ble oversatt i de forskjellige skriftene ved hjelp av kartotekkort og utførlige lister. Slik arbeidet en også med bibeloversettelsen fra 1978/85. Det er imponerende å se hvor systematisk oversetterne arbeidet for å holde oversikt over hvordan de ulike ordene ble oversatt.

I dag bruker bibeloversetterne dataverktøy til å kontrollere oversettelsen og til å finne ord og uttrykk på en rask måte. Ved hjelp av et par tastetrykk kan en se hvordan et gresk ord er oversatt og i hvilke vers det brukes. Dette gir helt nye muligheter for oversetterne.

Ingen snarveier
Likevel er det ikke datamaskinene som oversetter tekstene. De er bare et verktøy i oversetterens hånd. Fremdeles må oversetterne bruke både hode og hjerte for å finne den beste norske oversettelsen av et gammelt gresk uttrykk. Det finnes ingen snarveier til det gode språket.