Gå til innhold

1 En salme av David.

Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Bibelens inndeling (oppbygning)

Den kristne Bibel er inndelt i tre hoveddeler: Det gamle testamentet, apokryfene og Det nye testamentet.

I noen sammenhenger hender det at man istedenfor Det gamle og Det nye testamentet bruker de mer nøytrale Det første og Det andre testamentet. 

Det gamle testamentet/Tanak
Kristendommen har Det gamle testamentet (GT) felles med jødedommen. Ifølge jødisk tradisjon er GT inndelt i tre hoveddeler:

 Disse kalles med et fellesnavn Tanak, etter første bokstav i de hebraiske navnene på de enkelte delene.

Det nye testamentet (NT) bruker ordet ”Skriften” om Tanak (f.eks. Matt 22,29). De to første hoveddelene forelå som klart avgrensede grupper alt før NTs tid, mens den tredje først ble endelig avgrenset senere. En slik tredeling gjenspeiles blant annet i Luk 24,44, som omtaler Moseloven, profetene og Salmene.

I kristen tradisjon kalles Tanak for Det gamle testamentet. Ordet ”testamente” kommer fra latin og har her betydningen ”pakt”. Navnet ble tatt i bruk allerede i den tidlige kristne kirke. Tanken var at Gud hadde inngått en pakt med israelsfolket (den gamle pakt), og at denne pakten ble fornyet da Jesus kom til verden (den nye pakt, dvs. Det nye testamentet).

Apokryfene/Bibelens deuterokanoniske bøker
Bibelens andre del består av en gruppe skrifter som ikke er i den jødiske Tanak, men som finnes i den eldste oversettelsen til gresk, kalt Septuaginta (oversatt i det 2. årh. f.Kr.). Disse hører med i de katolske og de ortodokse kirkers bibel. I de protestantiske kirkene regnes de ikke som hellig skrift. Men de er tatt med i en del bibelutgaver og blir sett på som nyttige og gode å lese.

Hvilke skrifter som regnes med blant disse bøkene, varierer noe. Her er en oversikt over skriftene:

  • Tobit (2. årh. f.Kr.)
  • Judit (2. årh. f.Kr.)
  • Den greske Ester-boken (ca. 114 f.Kr.)
  • Vidsommens bok (1. årh. f.Kr.)
  • Sirak (ca. 180 f.Kr.)
  • Baruk (1. årh. f.Kr.-1. årh. e.Kr.)
  • Jeremias’ brev (før 100 f.Kr.)
  • Tillegg til Daniels bok (Asarjas bønn og De tre menns sang, Susanna, Bel og dragen, 2.-1. årh. f.Kr.)
  • Første Makkabeerbok (ca. 100 f.Kr.)
  • Andre Makkabeerbok (litt før 100 f.Kr.)
  • Tredje Makkabeerbok (sent 1. årh. f.Kr.-1. årh. e.Kr.)
  • Fjerde Makkabeerbok  (2. årh. f.Kr.-tidlig 2. årh. e.Kr.)
  • Manasses bønn (2.-1. årh. f.Kr.)
  • Tredje Esra (Første Esdras, 2.-1. årh. f.Kr.)
  • Fjerde Esra (Andre Esdras, 1.-3. årh. e.Kr.)
  • Salme 151 (før 1. årh. f.Kr.)

 

Ordet ”apokryf” er gresk og betyr ”bortgjemt”, i betydningen ”vanskelig å forstå”. Det greske ”kanon” betyr ”norm”, ”målestokk”, og ”deuterokanonisk” betyr i denne sammenhengen ”norm av andre rang”, eller ”norm av senere slag”.

Det nye testamentet
Den kristne bibels tredje del er felles for alle kristne og kalles Det nye testamentet. Det latinske ”testamentum” betyr ”pakt”. Betegnelsen på skriftsamlingen er kjent fra slutten av 100-tallet e.Kr., men har bakgrunn i tekster i Det nye testamentet om ”en ny pakt” (Luk 22,20; også Hebr 9,15). Tanken bak uttrykksmåten var at Gud hadde inngått en pakt med israelsfolket (den gamle pakt), og at denne pakten ble fornyet da Jesus kom til verden.

Det fins også bevart et stort antall tekster med forbindelse til Det nye testamentets skrifter. Disse kalles nytestamentlige apokryfer, og består av evangelier, apostelgjerninger, brev og åpenbaringsskrifter. Skriftene stammer for det meste fra det 3.-5. århundre og har en svært mangfoldig bakgrunn. De inneholder lite historisk troverdig informasjon om Jesus og apostlene, men er verdifulle for de innblikk de gir i de første århundrers kristendom.