Gå til innhold

1 En salme av David.

Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Det nye testamentets kanon

Når ble Det nye testamentet til? Spørsmålet kan besvares på flere måter.

Forsiden til en evangeliesamling fra det fjerde århundre
Før Det nye testamentets kanon var det vanlig med mindre samlinger av kristne tekster. Dette er forsiden til en evangeliesamling fra det fjerde århundre.

En måte å svare på er at skriftene som utgjør Det nye testamentet, var skrevet i løpet av det første århundret e.Kr. Eller man kan si at først når forskjellige kirkemøter fra det 4. århundre av hadde uttalt seg om dette, kan vi snakke om en felles kristen kánon, en avgrenset samling av autoritative skrifter.

I praksis var de fleste av de 27 skriftene som nå utgjør Det nye testamentet, allment anerkjent allerede rundt 200 år tidligere, på siste halvdel av 100-tallet. Men på den tiden eksisterte det ingen sentral kirkelig myndighet som kunne uttale seg eller ta beslutninger på hele kirkens vegne. Desto mer interessant er det at de kristne menighetene hver for seg – og i kommunikasjon med hverandre – i stor grad kom frem til de samme svarene på hvilke skrifter de anså som troverdige kilder til Jesu liv og budskap.

Når kirkemøtene på slutten av 300-tallet fastsetter den kristne kánon, dreier det seg altså hovedsakelig om en oppsummering og bekreftelse av en allerede mer enn tohundreårig konsensus de kristne menighetene imellom.

Fra øyenvitner til hellig skrift

Canon Muratori
Canon Muratori er en av de tidligste listene over tekstene i Det nye testamente. Kilde: Wikimedia Commons
Kilde: Wikimedia Commons
Utover i det andre århundre e.Kr. øker avstanden til hendelsene i Galilea og Jerusalem, og øyenvitnene er borte. Selv om det fremdeles eksisterer en levende muntlig fortellertradisjon, gjør man i stadig større grad bruk av de skriftlige nedtegnelsene om Jesu liv og om de første kristnes virksomhet.

De skriftlige vitnesbyrdene om Jesus-hendelsen får på denne tiden stadig tydeligere status som ”hellig skrift”. Justin Martyr forteller ca år 150 e.Kr. at når de kristne samles på ”dagen som blir kalt solens dag”, leser de fra ”apostlenes erindringer og profetskriftene”. Evangeliene begynner å få status parallelt med den ”egentlige” Skriften, de jødiske hellige skriftene. Men fremdeles finnes det ingen ”bibel” eller noe ”nytestamente”. De kjente samlingene av skrifter, særlig evangeliene og Paulusbrevene, etableres og anerkjennes i de fleste kristne menighetene, og de første listene over apostolisk anerkjente og autoritative skrifter dukker opp.

Tidlige kanonlister
De eldste bevarte vitnesbyrdene om hvilke skrifter som er anerkjent og brukt i menighetene, er fra slutten av 100-tallet e.Kr. Disse finner vi hovedsakelig gjengitt i skriftene til kirkefedrene, dvs. sentrale kirkeledere og teologer fra de første kristne århundrene. Ettersom disse forfatterne kom fra forskjellige tradisjoner og miljøer innenfor kirken, er det en viss variasjon mellom listene, men i all hovedsak dreier disse forskjellene seg om vurderinger av noen av de katolske brevene (brevene utenom Paulus’ brev).

Her er viktige eksempler på slike lister:

  • Ireneus, biskop i Lyon, omkring 190 e.Kr.
    Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulus’ brev (13 stk), 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, Johannes’ åpenbaring
  • Athanasius
    Biskop Athanasius av Alexandria fastsatte det nytestamentlige kanon i et påskebrev i 367 e.Kr.
    Kilde: Wikimedia Commons
  • ”Kánon Muratóri”, en kanonliste fra Roma, slutten av 100-tallet e.Kr.
    Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulus’ brev (13 stk), Judas’ brev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, Johannes’ åpenbaring
  • Eusebius, biskop i Cæsarea fra år 314-39 e.Kr.
    Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulus’ brev (14, inkludert Hebreerbrevet), 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev, Johannes’ åpenbaring. Han skriver at også Jakobs brev, Judas’ brev, 2. Petersbrev, og 2. og 3. Johannesbrev er anerkjente av de fleste kirkene, men at de likevel er omdiskuterte. Det samme gjelder Johannes’ åpenbaring.
  • Athanasius, biskop i Aleksandria, påskebrevet fra år 367 e.Kr.
    I dette berømte brevet lister Athanasius opp som kanóniske alle de 27 skriftene som i dag utgjør Det nye testamentet.

Kirkemøter
Kirkemøter i Laodikea år 363 e.Kr., i Hippo år 393, og i Kartago år 397 bekrefter disse 27 skriftene som kanóniske. I Laodikea regnes riktignok Johannes’ åpenbaring ikke med. Dette skriftet forble omdiskutert i lang tid i den østlige grein av kirken. I enkelte kánonlister ble en sjelden gang også andre tidligkristne skrifter tatt med, som for eksempel Hermas’ Hyrden.

Kriterier for kánon
Hva skulle til for at et skrift skulle bli anerkjent som kanonisk? Det var flere ting det ble lagt vekt på: For det første var det viktig at det var apostolisk, det vil si at det kunne knyttes til en av Jesu apostler og dermed tilbake til Jesus selv. Markusevangeliet og Lukasevangeliet har ikke navn etter en apostel, men i tradisjonen ble det tidlig hevdet at disse var skrevet av nære medarbeidere av apostler, henholdsvis Peter og Paulus.

Judasevangeliet
Et av skriftene som ikke kom med i NT er Judasevangeliet. Kirkefaderen Ireneus kjetterstemplet skriftet. Et manuskript av Judasevangeliet på koptisk ble funnet i Egypt i forrige århundre.
Kilde: Wikimedia Commons

Hos kirkefedrene finner vi mange omtaler og vurderinger av forskjellige skrifter. Gjennom disse tekstene får vi et inntrykk av hvilke andre kriterier som var medvirkende i vurderingene. Et annet viktig kriterium var alder. Et skrift som både hadde tilknytning til en apostel og som hadde fulgt kirken fra det første århundre e.Kr., sto sterkt. Ukjente skrifter som dukket opp utover i det andre århundre, var lite troverdige som apostoliske vitnesbyrd, siden apostlenes tid allerede var over.

Apostelnavn og alder var heller ikke nok til å gi et skrift kanonisk status. For å bli anerkjent måtte også det læremessige innholdet være i samsvar med de eldste apostoliske tradisjonene. For eksempel ble Judasevangeliet avvist av Ireneus på 180-tallet med henvisning til at det var kjettersk. Dessuten mente han å vite at skriftet var forfattet ganske nylig.

Et siste, men svært viktig kriterium, for inkludering i kánon var at et skrift var allment brukt. Når et flertall av kirkene anerkjente og brukte et skrift, talte det sterkt til skriftets fordel. Særlig gjaldt dette kirker med en historisk tilknytning til en av apostlene.

For at et skrift skulle godkjennes som anerkjent målestokk for kirkens lære, som kanónisk, måtte det altså stå i tradisjonen fra apostlene, og representerte deres vitnesbyrd om Jesus. Skrifter som ikke oppfylte dette hovedkriteriet, ble ikke godkjente som kanóniske, selv ikke om de ellers kunne være både oppbyggelige og rettlærte.

Utgangspunktet for skriftenes autoritet
Autoriteten de kanoniske skriftene fikk, hadde for den tidlige kirke utgangspunkt i Jesu egen autoritet. De tolv disiplene som han hadde valgt ut, ble sendt ut som hans utsendinger (apostler) og talsmenn med hans egen autoritet. Apostlenes vitnesbyrd om Jesu liv og lære ble dermed den grunnleggende målestokk for kirken. Da tradisjonene fra Jesus og apostlene ble nedfelt skriftlig, ble det disse tekstene som etter hvert overtok som autoritative. Derfor ble det svært viktig for den unge kirken å sikre seg at de skriftene som ble anerkjent som apostoliske og kanoniske, virkelig var de som videreførte det apostoliske vitnesbyrdet fra og om Jesus Kristus, kirkens Herre.

Redigert av: Rebecca Solevåg