Gå til innhold

1 
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham.

Velg kirkeårsdag:

3. søndag i adventstiden

31 Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. 32 Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. 33 Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
   
36 Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Joh 5,31-36

4 Husk loven jeg ga Moses, min tjener,
          på Horeb for hele Israel,
          med forskrifter og bud.
          
   
5 Se, jeg sender profeten Elia til dere
          før Herrens dag kommer, den store og skremmende.
          
   
6 Han skal vende fedrenes hjerter til barna
          og barnas hjerter til fedrene,
          så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

Mal 4,4-6

19 Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter. 20 Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. 21 For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.

2 Pet 1,19-21

4 Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. 5 Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. 6 Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
   
7 Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! 8 Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. 9 Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 10 I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
   
11 Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. 12 Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
   
13 Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 14 Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
   
15 Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. 16 Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» 17 Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» 18 De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. 19 Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
   
20 Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21 Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» 22 Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! 23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» 24 Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud.

Dan 6,4-24
Tekstene er hentet fra Bibel 2011 og er ikke identisk med Tekstbok for Den norske kirke. For digital løsning, se www.gudstjeneste.no.

Epost: post@bibel.noTelefon: 47 97 64 50
Postadr: Pb.6624 St.Olavs plass 0129 OSLO
Besøksadr: Bernhard Getz' gate 3 0165 OSLO