Gå til innhold

1 Ørken og tørt land skal glede seg,
ødemarken skal juble og blomstre.
Som liljen

Velg kirkeårsdag:

3. søndag i adventstiden

1 Ørken og tørt land skal glede seg,
          ødemarken skal juble og blomstre.
          Som liljen
   
2 skal den blomstre
          og juble, ja, rope av fryd.
          Libanons herlighet har den fått,
          Karmels og Sarons glans.
          De skal få se
           Herrens herlighet,
          vår Guds glans.
          
   
3 Styrk de slappe hender,
          gjør de ustøe knærne sterke!
          
   
4 Si til de urolige hjerter:
          Vær sterke, ikke redde!
          Se, deres Gud!
          Han kommer med hevn,
          med gjengjeld fra Gud.
          Selv kommer han og frelser dere.
          
   
5 Da skal blindes øyne åpnes
          og døves ører lukkes opp.
          
   
6 Da skal den lamme springe som en hjort,
          og den stummes tunge skal juble.
          For vann bryter fram i ørkenen
          og bekker i ødemarken.
          
   
7 Glødende sand blir til innsjø,
          det tørste land til kilder med vann.
          Sjakalers boplass blir et hvilested
          hvor gresset gror mellom rør og siv.
          
   
8 Og der skal det være en vei,
          Den hellige vei skal den kalles.
          På den skal ingen uren ferdes.
          Den skal være der for dem.
          Ingen som går på veien,
          selv ikke dårer, skal gå seg vill.
          
   
9 Men der skal det ikke være noen løve,
          rovdyr skal ikke gå på den,
          de skal ikke finnes mer.
          Men de som er løst ut, skal gå der,
          
   
10 de som Herren har fridd ut,
          skal vende tilbake.
          De kommer til Sion med jubel,
          med evig glede om sin panne.
          Fryd og glede griper dem,
          sorg og sukk må flykte.

Jes 35,1-10

2 I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:
          
   
5  Blinde ser, og lamme går,
          spedalske renses, og døve hører,
           døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
6 Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 7 Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? 8 Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. 9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! 10 Det er om ham det står skrevet:
           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg.
11 Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Matt 11,2-11

18 Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. 19 For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne. For det står skrevet:
           Han fanger de vise i deres list,
20 og et annet sted:
           Herren kjenner de vises tanker,
           han vet at de er tomme.
21 Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til, 22 enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til, 23 men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.

1 Kor 3,18-23

4 Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. 5 Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. 6 Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
   
7 Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! 8 Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. 9 Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 10 I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
   
11 Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. 12 Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
   
13 Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 14 Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
   
15 Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. 16 Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» 17 Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» 18 De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. 19 Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
   
20 Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21 Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» 22 Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! 23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» 24 Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud.

Dan 6,4-24
Tekstene er hentet fra Bibel 2011 og er ikke identisk med Tekstbok for Den norske kirke. For digital løsning, se www.gudstjeneste.no.