Velg kirkeårsdag:

3. søndag i fastetiden

10 Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. 12 For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. 16 Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. 17 Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige,

Ef 6,10-18

1 Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. 2 Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Anklageren svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.» 3 Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt står han fast i sin gudsfrykt. Du har utfordret meg til å ødelegge ham uten grunn.» 4 Men Anklageren svarte: «Hud for hud! En mann gir jo alt han eier, for sitt liv. 5 Hvis du nå rekker hånden ut og rører ved hans bein og kjøtt, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.» 6 Da sa Herren til Anklageren: «Se, han er i din makt, men spar livet hans!»
   
7 Så gikk Anklageren bort fra Herren og slo Job med vonde byller fra hode til fot. 8 Job tok et potteskår og skrapte seg med det, der han satt i asken.
   
9 Da sa hans kone til ham: «Holder du fortsatt fast på din gudsfrykt? Spott heller Gud og dø!» 10 Men han svarte: «Du taler som en vettløs kvinne. Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» Gjennom alt dette kom ingen synd over Jobs lepper.

Job 2,1-10

17 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
   
28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»

Mark 9,17-29

1 Da klarte ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle som sto omkring ham. Han ropte: «La alle gå ut herfra!» Dermed var det ingen andre sammen med ham da Josef lot brødrene sine få vite hvem han var. 2 Han brast i gråt så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det. 3 Så sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef! Lever far ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, for de sto skrekkslagne foran ham. 4 Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» De gikk bort til ham, og han sa:
        Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.
5 Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere. 6 I to år har det vært hungersnød i landet, og i enda fem år skal det verken pløyes eller høstes. 7 Men Gud sendte meg i forveien for å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget. 8 Så det var ikke dere som sendte meg hit, men Gud. Han satte meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypt. 9 Skynd dere, dra opp til far og si: Så sier Josef, sønnen din: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og drøy ikke! 10 Du skal få bo i Gosen og være nær meg, både du, barna og barnebarna dine, småfeet og storfeet ditt og alt du eier. 11 Jeg skal sørge for deg der, for ennå kommer det fem år med hungersnød. Verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» 12 Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, at det er jeg som taler til dere. 13 Fortell far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett. Skynd dere, kom hit ned med far.
   
14 Så kastet han seg om halsen på Benjamin, broren sin, og gråt, og Benjamin gråt på skulderen hans. 15 Han kysset alle brødrene sine og gråt med dem. Etter dette snakket brødrene med ham.

14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob. 15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss 17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
   
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.» 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.

1 Mos 45,1-15;50,14-21
Tekstene er hentet fra Bibel 2011 og er ikke identisk med Tekstbok for Den norske kirke. For digital løsning, se www.gudstjeneste.no.