Gå til innhold

16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Anatoli er menighetens Bibelmann.

Foto: Anatoli er menighetens Bibelmann.

Gruvearbeider og bibeldistibutør

30. januar 2009. Dag K. Smemo

Allerede mens Bibelen ennå var en forbudt bok, startet Anatoli, 70, å distribuere bibler, bibeldeler og annen kristen litteratur.

Anatoli arbeidet i 35 år som gruvearbeider i kullgruvene 900 meter under bakken. Men samtidig brant hans hjerte for å dele Guds ord med sine venner og arbeidskamerater.
- Vi hadde nesten ikke bibler eller annen kristen litteratur i kommunisttiden, forteller han. Det var ulovlig i distribuere slike bøker, og KGB var stadig på jakt etter de som likevel forsøkte å dele Guds ord med andre. Dette forteller den nå sytti-årige Anatoli. Vi treffer ham i en pinsemenighet i den store industribyen Novokosjnesk sør-øst i Sibir. Han forteleller stillferdig og nøkternt om sitt kall til å distribuere Ordet i sin hjemby. Kallet kom allerede mens Bibelen var en forbudt bok i Sovjet-tiden. Han visste om konsekvensene hvis han ble tatt av politiet eller KGB, men Guds kall var viktigere enn kommunistenes forbud.

Forhørt av læreren
Anatoli vokste opp i en kristen familie, det var ikke bare lett. I hans nabolag var det bare fire kristne familier. Det var lov å gå i kirken, men når de gikk søndag morgen, sto mange av naboene langs veien og lo og hånte dem. Det var en vanskelig tid.
- På skolen hendte det at læreren sendte de andre elvene hjem, men jeg måtte være igjen, forteller Anatoli. Så ble jeg spurt om mine foreldre tvang meg til å være med i kirken, på kristelige samlinger eller å lese i Bibelen. Læreren sa at jeg måtte melde fra om de presset meg til slike religiøse aktiviteter, for det var forbudt. Religiøs tvang var ulovlig og kunne føre til fengselsstraff. Men jeg ville ikke anmelde mine egne foreldre, sier Anatoli.
- I nærheten av der jeg bodde var det en uregistrert baptistmenighet. De hadde fått tak i en liten trykkerimaskin som de brukte aktivt. De trykket bibeldeler, sangbøker og annen kristen litteratur. Men KGB fikk kjennskap til dette, beslagla alt utstyret og alle bøkene og heftene de hadde trykket. KGB var overalt. Vi visste aldri når og hvor de kunne slå til. De konfiskerte også håndskrevne tekster, om det var noe kristelig.
- Om jeg fikk tak i noen kristelige bøker, bibeldeler, prekener eller annet, så leste jeg det først selv. Deretter skrev jeg det av i notisbøker og kladdebøker og delte det med andre kristne brødre og søstre.  Vi hadde alle en hunger etter Guds Ord på den tiden. Jeg visste hva prisen var om jeg ble tatt, men jeg var villig til å betale den prisen for at vi skulle få Guds Ord, forteller Anatoli.

Menighetens bibelmann

Da det ble lovlig med kristen litteratur etter Sovjets fall omkring 1990, hadde Anatoli en drøm om at menighetene skulle få alle de biblene de trengte. Han har samarbeidet med Det russiske bibelselskap siden starten, og er en ivrig lokal bibeldistributør for Bibelselskapet. Han opplever dette som et kall fra Gud om å kunne gi Guds Ord til alle som ønsker det. Han besøker menigheter og forsamlinger og tar opp bestillinger som sendes videre til Bibelselskapet. I sin egen menighet har han en bokkiosk full av bibler og annen kristen litteratur. Han er menighetens Bibelmann, og er stolt av dette.
- Noen ganger fikk jeg muligheten til å reise til Kasakhstan. Da greide jeg gjerne å få med meg flere pakker med bøker på toget eller i bilen. Andre ganger var jeg i Moskva og fikk noen bibeldeler som jeg brakte med meg hjem til Novokosjnesk. Dette var før Bibelselskapet fikk et eget kontor i Novosibirsk. Nå samarbeider Anatoli tett med Alexei som leder Bibelselskapets regionarbeid i Sibir.
Helsen hans er nok preget av 35 års tungt arbeid som kullgruvearbeider 900 meter under bakken. Han har hatt fire hjerteattakk, men har overlevd hver gang, og fortsatt brenner hans hjerte for å dele Guds Ord med andre.

Syttiårsdagen

- Da jeg fylt sytti år feiret de det i menigheten min. De siterte Bibelen og sa at der står det at en manns liv er sytti år. Men om han er sterk og Gud gir ham kraft, så er det åtti år. De ba om at jeg måtte få kraft, slik at jeg kan fortsette å være et bibelbud i menigheten og i byen, forteller den syttiårige Anatoli med et lunt smil. Og han virker utrolig frisk og oppegående for sin alder.
Mens vi samtaler kommer hans kone og sønn inn. Hun heter Luba og er 53 år gammel. Luba har tidligere arbeidet som skredder, men ble uførepensjonert for noen år siden. Nå støtter hun Anatoli i hans arbeid med å spre Guds Ord. Dette står de tydeligvis sammen om.
- Min mor ble kristen da jeg var fire år gammel, forteller Luba. Da ble jeg også en kristen, og det har jeg vært siden. Det var ikke alltid så lett å være kristen på den tiden, spesielt ikke i min ungdom da den offisielle læren var at Gud ikke finnes og at alle kristne er enten dumme eller syke i hodet sitt. Alle de andre i klassen var med i ung-kommunistene, bare ikke Luba. Jeg følte meg ofte ensom i klassen. Læreren oppfordret de andre elevene til å legge press på Luba slik at hun også ble medlem, men hun sto imot det presset. De argumenterte og diskuterte ofte med oss og prøvde å svekke vår tro på Gud.
- Når jeg nå ser tilbake på min skoletid, så undres jeg. Halvparten av mine skolekamerater er enten døde eller i fengsel, sier Luba ettertenksomt. Mens jeg har hatt et godt liv. Det takker jeg Gud for. Vi har det bra. Vi er ikke rike, men Gud gir oss det vi trenger. Takk til Gud!

Klikk på bildet for å forstørre. (Foto: Dag K. Smemo)Anatoli og Luba forteller om kristen givertjeneste
- Vi har et prinsipp i vår familie at vi først legger tilside det som skal til Guds rike, forteller de begge, ivrig og nøkternt. Vår givertjeneste er delt i tre: Først gir vi tiende til menigheten vår. Så er vi med og støtter det misjonsarbeidet som menigheten vår driver andre steder i Sibir. Til sist gir vi til bibelarbeidet.
Luba og Anatli har en ordnet givertjeneste. De er takknemlige til Gud for at han gir dem det de trenger og at de kan være med å hjelpe andre. Anatoli, 70, er pensjonist etter 35 år som gruvearbeider. Luba, 53, er uføretrygdet, men har tidligere arbeidet som skredder. Nå får de utbetakt 10.000 rubler i måneden, tilsvarende NOK 2500. For dette skal de og deres sønn på 13 år leve.
De vet ikke hvor stor prosent av sin inntekt de gir, det er bibelsk at den ene hånden ikke skal vite hva den andre gir. Men det blir nok fort både 15 og 20 % av deres lille inntekt som går til kristent arbeid.
- Har dere virkelig råd til dette?
- Vi har sett at det er viktig at vi gir til Gud først, så ser vi etterpå hva vi har igjen til vårt eget forbruk. Dette er jo også slik det står i Bibelen om vår givertjeneste, sier Anatoli.
- Vi er ikke rike, men vi har det vi trenger, fortsetter Luba. Vi har mat i kjøleskapet og grønnsaker i kjelleren. Vi har mat og til det daglige. Mer skal vi ikke be om. Og vi har stor glede av å kunne yte vår del til menighet, misjon og bibelspredning.
Alexei Bulatov fra Bibelselskapet kan bekrefte at denne familien er en av de virkelig trofaste støttespillerne for bibelmisjonen i Sibir. De svarer alltid med en gave når de får en utfordring i posten.

Last ned alle artiklene som Word-dokument
Last ned bilder (zip-fil)