Gå til innhold

72 Han viste miskunn mot våre fedre
og husket på sin hellige pakt,

- Det kjennes godt å vite at jeg blir bedt for, sier Svetlana Sedneva.

Foto: - Det kjennes godt å vite at jeg blir bedt for, sier Svetlana Sedneva.

Svetlana har røtter i Sibir, ble døpt i Karasjok og bor i Murmansk

30. januar 2009. Olav Dahle Svanholm

Svetlana Sedneva (31 år) er en liten, vever kvinne med en mangfoldig bakgrunn og en spennende framtid.

- Jeg er et ordenlig urfolksmenneske, sier hun. - Jeg er en firedels same, firedels nenets, firedels komi og firedels russer. Svetlanas oldefar kom østfra til Kola-halvøya på slutten av 1800-tallet. Han var nenets, og Svetlana har også mest identitet som nenets, eller samojed som dette reindriftsfolket også kalles.
I dag er det veldig lite reinsdyr å se på Kola. Sovjet-kommunismen innførte kollektivbruk også i reindriftsnæringen. Folk måtte gi opp nomadelivet og bosette seg fast, og de ble ansatt som gjetere for en reinflokk de ikke eide.
- Men min bestefar hadde rein, forteller Svetlana. – Min far derimot jobbet i militæret.

Friluftsliv
- Du har vokst opp i by, i samenes ”hovedstad” på Kola, Lovozero. De siste årene har du bodd i boligblokk i storbyen Murmansk. Føler du noe dragning til livet ute i naturen?
- Jeg har alltid vært glad i å være ute. Her på Kola er det aldri langt til bjørkeskogen og det frie livet på tundraen. Jeg husker da vi var små, da kunne vi gå lange turer på leting etter blåbær, tyttebær og sopp. Men fiske drev vi av en eller annen grunn ikke med. Jeg husker fra 12-årsalderen, jeg dro sammen med noen venner flere kilometer innover i skogen. Vi bygde oss en lavvo og overnattet uten at voksne var med oss. Det var et herlig liv!

Karasjok
16 år gammel dro Svetlana til Karasjok (Lovozeros vennskapskommune) som utvekslingsstudent. Hun gjennomførte videregående skole i Norge, og gikk et år på den samiske folkehøyskolen Da lærte hun seg nordsamisk og norsk. Hun snakket bare russisk fra før.
- Hvordan ble du kristen?
- I løpet av året på folkehøyskolen ble jeg invitert med i pinsekirken i Karasjok. Der trivdes jeg veldig godt. Jeg var med i lovsangsgruppa og fikk gode kristne forbilder og venner. Der ble jeg også døpt, forteller hun.
- Etter fire år i Norge kom du tilbake til Russland i 1998, hva gjorde du da?
- Jeg begynte som student i Murmansk. Ble etter hvert utdannet som lærer med hovedvekt på økologi og engelsk. Men jeg har ennå ikke tatt meg noen lærerjobb. For under studiet jobbet jeg litt som tolk, og i dag er jeg fullt opptatt med tolketjeneste.

Tolketjeneste
Det er norsktalende og engelsktalende som trenger hjelp av Svetlana til å kommunisere med russere. Det er Klondyke-stemning i byen, mange skal utnytte mulighetene i verdens største gassfelt, Stockman-feltet i Barentshavet nord for Kola. Foruten i næringslivet er også Svetlana tolk for reindriftsnæringen og i mange kirkelige sammenhenger. Samemisjonen nyter godt av hennes språkkunnskaper.

- Hvordan gikk det med troen da du kom tilbake til Murmansk?
- Det ble veldig vanskelig i familien da de hørte at jeg var blitt med i pinsekirken. Mine foreldre og søsken har aldri vært med i noen kirke. Ikke har jeg sett noen bibel hjemme, ingen ikoner. Mor er kanskje døpt, jeg vet faktisk ikke.
- Så da ga du opp?
- Nei, men troen har utviklet seg. Jeg har truffet andre kristne, og lært veldig mye gjennom jobben min som tolk faktisk. Når jeg tolker en gudstjeneste eller en bibeltime får jeg veldig mye selv for mitt åndelige liv. Jeg husker en konfirmanttime jeg tolket over Fadervår. Den undervisningen ble en åpenbaring for meg og ble til stor hjelp i mitt bønneliv. Jeg definerer meg verken som ortodoks kristen eller pinsevenn i dag. Noe midt imellom kanskje?
- Hvilke deler i Bibelen liker du best?
- Jeg trives best med Det nye testamentet, Det gamle testamentet er så vanskelig å forstå. Men favorittstedet mitt er Salme 23. Jeg kan en sang bygd over den salmen som jeg ofte går og synger.

Svetlana tolker Thor Henrik With fra Samemisjonen. Klikk på bildet for å forstørre. (Foto: Olav D. Svanholm) Lykkelig
- Mange urfolk opplever en renessanse for de gamle tros- og verdensbilder. Hvordan er det her på Kola?
- Vi finner mesteparten av de gamle tradisjonene på museum i dag, forteller Svetlana. – Jeg tror ikke mye er aktivt levende. Men jeg vet jo at samene har sine seider (hellige steiner) ute på tundraen; steiner eller klipper som ligner på et menneske eller et dyr for eksempel. Vår familie var aldri involvert i det samiske, men jeg tror ikke at de er gjenstand for kult i dag. Men jeg kjenner en gammel skapelsesfortelling. Den handler om en spesiell hvit rein som kom til jorda, en skapning som var både rein og menneske. Dette dyret giftet seg med ei jente, og barna deres ble opphavet til samene.

I dag er Svetlana gift, men de har ennå ingen barn. Mannen er også kristen, og Svetlana kommer med denne beskrivelsen av seg selv akkurat nå:
- Jeg er et lykkelig menneske. Jeg har en god mann, vi har det godt sammen i storfamilien, og jeg har en veldig interessant jobb. En gang hørte jeg at Samemisjonen har en liste med navn på mennesker som de ber for, og på den lista står jeg. Det kjente jeg veldig godt, og det hjelper meg i hverdagen. Og det hjelper meg til å be for mine venner.

Last ned alle artiklene som Word-dokument
Last ned bilder (zip-fil)