Gå til innhold

1 Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»

Flere av team-medlemmene har selv en fortid som rusmisbrukere.

Foto: Flere av team-medlemmene har selv en fortid som rusmisbrukere.

Teamet fra Ungdom i Oppdrag i Rostov, Russland

30. januar 2009. Kjell Hagen

Det er flott at Det Norske Bibelselskap vil samle inn penger til utdeling av bibler i Russland. Vi vil være med fra første stund, sier Erik, Vera, Ruth, Olga og André, alle medlemmer av et team som Youth With a Mission (Ungdom i Oppdrag) har stasjonert i byen Rostov.

- Ute på gaten møter vi hver dag om lag 15 personer som vi tilbringer mye tid sammen med. Vi går på apoteket og kjøper medisiner, skaffer dem klær, og ordner andre praktiske forhold når det er nødvendig. Alle vet veldig godt at vi er kristne, sier teamleder Ruth og tilføyer:
- De aksepterer oss fullt ut og ser fram til å møte oss hver dag. Hele tiden vil de vite mer om det vi tror.

Forandret
De yngste som blir hjulpet er 14 år, de eldste nærmere 60. Mange unge er i praksis hjemløse. Foreldrene er skilt eller ligger under for alkohol og narkotika.
- Vi inviterer dem til å komme til kirken. En mann gjorde det - og ble kristen. Det at en av kameratene blir forandret på den måten, gjør sterkt inntrykk på alle de andre, understreker Ruth, som er oppvokst i England. Hun begynte i Youth With a Mission (Ungdom i Oppdrag)  i 1995, og ble med på team til Russland for å jobbe blant gatebarn i St. Petersburg.
- Jeg ble så glad i dette landet at jeg ønsket å dra tilbake. Helst vil jeg være her resten av livet, smiler hun.

Redningen
Flere av team-medlemmene har selv en fortid som rusmisbrukere. Olga er oppvokst i Sibir, nær grensen mot Mongolia, og var langt nede både fysisk og psykisk da hun fikk plass på et kristent rehabiliteringssenter.
- Livet mitt ble forandret for sju år siden, etter en vond periode. Jeg giftet meg veldig ung, men begge brukte stoff, og etter tre år havnet mannen min i fengsel. Vi ble skilt, og jeg traff et team fra Youth With a Mission. De ledet meg til tro på Jesus, og etter hvert fikk jeg høre om disippelskolen i Rostov. I 2003 kom jeg hit, det ble redningen min, sier hun.
Olga har en sønn på 12 år, som hun tar godt vare på, og som får god skolegang i dag.

Dro avsted
André kommer også fra Sibir, og mistet tidlig begge foreldrene sine.
- Men jeg visste at jeg hadde en bror, og dro avsted for å finne ham. I mellomtiden var han blitt alkoholiker og bodde i en liten by ikke langt fra St. Petersburg. Vi møttes der i 2002, han bodde på gaten, og fortvilelsen var stor. Men jeg kom i kontakt med personer som fortalte om Jesus, og for tre år siden ble jeg frelst. Det ble litt av en forandring. Siden har jeg lest mye i Bibelen, og oppdaget at hele livet mitt er omtalt der, smiler André. Også han fikk høre om YWAMs disippelskole i Rostov, dro dit og er etter hvert blitt med i staben.
- Vi er alle opptatt av å kunne hjelpe andre i den situsjon vi selv var i.

Bygger tillit
Erik Johansson, sønn av to svenske frelsesoffiserer, har jobbet sammen med teamet siden høsten 2005.
- Jeg har lært russisk og trives kjempegodt. Vi har bygd tillit over en årrekke gjennom å vise omsorg overfor unge mennesker som sliter med livet sitt. Alle som følger litt med på det vi driver med, vet at vi er ikke farlige mennesker, smiler Erik.
- Her vil du være fortsatt?
- Helt klart, men de nye visumlovene som ble innført høsten 2007 har gjort det mye vanskeligere for oss. Et «religiøst visum» gjelder i tre måneder, så må vi ut - og kan først komme tilbake etter tre måneder. Vi håper at vi kan vinne forståelse for verdien av det arbeidet vi driver. Ingen andre står klar til å ta over de samme oppgavene.

Klikk på bildet for å forstørre (Foto: Dag K. Smemo) Fortvilet
- Jeg var 16 år da jeg første gang hørte evangeliet forkynt, forteller Vera. - En kristen gruppe kom dit jeg bodde, etter invitasjon fra min tante som var blitt en kristen. Foreldrene mine tillot meg å gå på et møte, som ble avsluttet med en appell om å vende om til Gud. Mitt hjerte sa: «Du må gjøre som de sier», men frykten avholdt meg fra å ta en beslutning. Istedet begynte jeg å feste og drikke sammen med venner, og første gang mor så meg full ble hun fortvilet. «Jeg og pappa kan ikke hjelpe deg, bare Gud», sa hun. Det overrasket meg, jeg hadde ikke regnet med å høre de ordene fra henne. Jeg dro hjem og stengte meg inn på et rom. Der begynte jeg å gråte og sa: «Jesus, jeg trenger deg.»
Frykten forsvant, likedan den motstanden jeg hadde følt på, og som bunnet i min stolthet.

Forandret
- Jeg ble en kristen, noe som momentant forandret hele min livsstil. Jeg som før hadde ravet full omkring, begynte å vitne for folk på hjemstedet mitt om Jesus. Alle skjønte at det hadde skjedd noe radikalt, sier Vera, som kom i kontakt med et YWAM-team og flyttet til Rostov.
Mannen hennes arbeidet i bygningsbransjen.
- En gang dro vi til en landsby for å forkynne om Jesus. Det var 40 kuldegrader, og plutselig fikk vi motorstopp på en øde strekning. Vi satt i åtte timer før det kom hjelp, og da var beina mine helt stive. Jeg hadde pådratt med tredjegrads forfrysning, men slapp varig mén. Mye er blitt bedre med årene, konkluderer Vera.

Last ned alle artiklene som Word-dokument
Last ned bilder (zip-fil)