Gå til innhold

34 Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere

Kirkefest

Foto: Kirkefest

En cubansk kirkefest!

14. januar 2010. Andrew

Lørdag ettermiddag får vi høre at vi skal få oppleve en kirkefest! Presidenten i Kirkerådet tar rattet i rådets snertne varebil, og vi drar av gårde mot Alquizar, en liten landsby omtrent 50 km sør for Havanna. Hovedveien er uten veimerking, men bred og i uvanlig god stand. Det kan ha noe å gjøre med de militære installasjonene vi passerer på reisen.

Under broene langs veien ser vi klynger av haikere som drar nytte av skyggen mens ettermiddagssolen skinner. Vi kjører forbi mål etter mål med bananplanter. Jorda på Cuba har en forbausende dyp rød farge. Bananer og kokosnøtter synes å vokse nesten overalt. Ellers ser vi sukkerplanter, tobakk, ris og mango. Cubansk jord er så fruktbar at hvis du setter en gjerdestolpe av tre ned i jorda, vil den også skyte skudd!

Og på denne turen så vi også noe enda mer ekstraordinært ved veikanten: en reklameplakat! Det er en av de mange forfriskende kontrastene mellom Cuba og andre land. Det fins rett og slett ikke er noen reklameplakater. Men denne kunngjorde en kommende festival med cubanske tegnefilmer.

Når vi kommer til den lille byen hvor kirkefesten holdes, summer det av liv i gaten utenfor samfunnshuset. Det ser virkelig ut til å være fest – en atmosfære med folk som driver rundt og hilser på hverandre mens høy musikk dundrer ut fra hallen i samfunnshuset, imellom avbrutt av en høyttaler-stemme fra scenen og bifallsrop fra folk som er kommet for å høre.

Så snart varebilen stanser foran hallen, snubler vi ut i den overfylte, støyende gaten og baner oss vei til inngangen. Når folk ser at vi er i følget til presidenten for Kirkerådet, hilser unge og gamle oss, ønsker oss velkommen og gratulerer oss med at vi er kommet dit. Innvendig er hallen mørk og trist. Det ser ut som bygningen ikke er helt ferdig: Det er ikke lys i taket, og murveggene er uferdige. Selv om ”vinduene” ikke har glass, er det veldig varmt inne.

Vi er ikke helt sikre på hva som foregår, men vi snor oss fram over gulvet og følger Alain, Bibelkommisjonens generalsekretær, og presidenten for Kirkerådet gjennom den tette folkemengden med evangeliske kristne. De er i alle aldre, - eldre, voksne, tenåringer og barn helt ned til seks-sju-årsalderen – og alle reagerer med vill begeistring over alt som presenteres fra scenen som er pyntet med hvitt klede og blomster.

Når presidenten går fram på scenen og tar mikrofonen, stopper den høye musikken brått. Han oppmuntrer dem med ord om hvordan Gud er en Gud som skaper forandring. ”Cambio!” ( = forandring) er hans nøkkelord. Hver gang han sier det, gjør han en pause, og folk som står tett i tett på hallgulvet brøler sin tilslutning og applaus. Så introduserer han gjesten fra Norge, Bernt G. Olsen, bibelmisjonsleder i Det Norske Bibelselskap. Han forteller på spansk om Bibelselskapets struktur og hensikten med besøket på Cuba. Hans ord blir også hilst fra gulvet med klappsalver, tilrop og hender som bokser ut i luften.

Når han er ferdig, kommer presidenten fram igjen og gir folk en oppildnende utfordring. Igjen er nøkkelordet ”Cambio!” Han takker Gud og stanser litt etter hver setning mens bønnen blir gjentatt av menigheten.

Når presidentens bidrag til festen er over, går vi ned på baksiden av scenen og baner oss vei gjennom folkemengden. Mens vi setter kursen mot frisk luft, blir vi – uten at vi helt skjønner hvorfor – gratulert og klappet på ryggen og våre hender blir grepet og rystet.

Vi føler oss nå som virkelige berømtheter og klatrer inn i varevogna som svinger ut og ned en av de støvete og røde gatene i nærheten hvor det er mye roligere.

Folk som bor i Alquizar er for det meste småbønder, får vi høre.  De enkle husene deres står side ved side langs gatene, noen med en liten hage foran, andre rett mot gaten. Mange har en stor tank med parafin stående på verandaen.

Vi stanser utenfor et lite hus. Innenfra kommer en tallerken kjøtt og noen gafler som blir sendt rundt i varebilen så passasjerene kan forsyne seg. Dette blir etterfulgt av en annen gave – mangoer. Paret som viser denne gjestfriheten er fra Puerto Rico, får vi høre, men hvorfor de skulle gjøre slik ære på oss, blir ikke forklart.

Sant å si er det vanskelig – som besøkende – å få så mye mening eller forståelse ut av denne ettermiddagens hendelser. Vi vet ikke hvem de er, de fleste av dem har antakelig ikke klart for seg hvem vi er. Det eneste som er klart, er at vi alle er kristne, og vi er glade over å vite det og å være sammen med hverandre og med Herren.