Gå til innhold

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet.

Den kubanske regjeringen har betalt for den lille ortodokse katedralen, Vår frue av Kazan, i Havana.

Foto: Den kubanske regjeringen har betalt for den lille ortodokse katedralen, Vår frue av Kazan, i Havana.

Cubas første nye kirke på 50 år har politisk betydning

10. desember 2009.

En kort påskemesse holdes om formiddagen 19. april 2009. Det er en uke etter påskefeiringen i vestlige kirker, men dette er en russisk-ortodoks katedral, den første nye kirken som er vigslet på Cuba på 50 år.

Det tok fire år å bygge ”Vår Frue av Kazan”, og den ble stort sett betalt av den kubanske regjering. Nå ligger den i gamle Havanna med utsikt utover havet. Under innvielsen i oktober i fjor ble den lille katedralen med gyllen kuppel velsignet av daværende metropolitt Kirill av Smolensk og Kaliningrad, den fremste representanten for utenlandske forbindelser i Den russisk-ortodokse kirke. Metropolitt Kirill av Smolensk og Kaliningrad er nylig blitt patriark i Moskva og for hele kirken.

Før Sovjetunionens sammenbrudd var Cuba hjem for tusener av russiske ingeniører og militære offiserer, men nå sies det at det russiske samfunnet ikke teller mer enn noen få hundre. Men kirken har større betydning enn antallet gudstjenestedeltakere den vil betjene.

Forbindelsene mellom de to landene forverret seg etter Sovjetunionens sammenbrudd, men det synes som Havanna og Moskva nå er innstilt på å komme nærmere hverandre igjen. Under åpningen i oktober 2008 var Cubas president Raul Castro selv til stede. En kommentator sa at for mange russiske kubanere var det å se ham stå ved siden av metropolitt Kirill ”nesten utrolig”. Presidenten ble ikke med under messen, men hans deltakelse – sammen med en delegasjon fra det russiske parlamentet Duma, den russiske ambassadøren på Cuba, russiske diplomater og deres familier – understreket den symbolske politiske verdien som ble lagt på katedralen fra begge lands side.

Metropolitt Kirill anerkjente kanskje kirkens doble åndelige og politiske betydning i sin tale. ”Cuba er ikke den rikeste staten i verden, men de bygde denne kirken for oss,” sa han. ”Og kubanerne er takknemlige for det som Russland har gjort for Cuba.”

På denne aprildagen er den viktigste påskegudstjenesten holdt allerede, en firetimers begivenhet som varte inn i de små timer. Nå når katedralens gårdsplass ligger badet i formiddagssola, hilser en nonne gudstjenestedeltakere som har stått senere opp, med tre kyss og fører dem opp steintrinnene og gjennom katedralens dør.

Kirken er nesten kvadratisk i sin form, og interiøret med sitt høye tak, nye hvite vegger og klare vinduer er kjølig og lys. To gullkandelabre henger fra taket, og foran i kirken er en gyllen ikonostas med bilder av Jesus og helgenene malt i friske farger.

Det høres en vakker og bevegende lyd av kvinnestemmer som synger; bak i kirken nær døren går en vindeltrapp opp til et lite galleri hvor korets stemmer faller sammen i lovsang.

Det er nesten bare kvinner med tildekkede hoder og barn til stede under gudstjenesten. Alle har lys hud, - noe som er uvanlig ved en samling på Cuba. Ettersom det ikke er noen sitteplasser, står de tett sammen bak i kirken, tilfreds med bare å se, lytte og snakke. Foran i kirken, omtrent 20 meter borte, er en prest i dyp samtale med en kvinne. Nær ved står et bord fylt med påskegaver: korintkaker, malte egg, flasker med drikke, brød og lys.

Hilst av Castro som ”et monument over russisk-kubansk vennskap og alle de anstrengelser som har bevart våre relasjoner, også under de vanskeligste tidspunktene under den kalde krigen” vil den nye katedralen nå søke om å få være med i Cubas kirkeråd.