Gå til innhold

41 Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den

Lizette Gonzales

Foto: Lizette Gonzales

"Å være et 'lys i verden' er vanskelig, men det kan ha sine positive virkninger"

16. januar 2010. Andrew

Lizette Gonzales, en 21 år gammel sosiologistudent ved Universitetet i Havanna, går i pinsekirken i bydelen San Miguel, Havanna. Her beskriver hun sin omvendelse og de blandede reaksjonene fra tenåringsvennene hennes. En students vitnesbyrd.

Last ned word-fil 
Last ned bilder

Jeg var 12 år og elev i ungdomsskolen da jeg møtte Jesus. Jeg ble med på en sommerleir for barn som ble arrangert i denne kirken, Iglesia Santidad Pentecostal.

En kvinne, Miosotis bodde i nærheten av oss, og hun inviterte meg til å bli med på leiren. Jeg hadde vært i denne kirken bare en gang før – sammen med min bestemor da jeg var svært liten. Men jeg ble med denne første sommerleirdagen, og jeg ble henrykt over aktivitetene som ble tilbudt barna her. Det var 30-40 barn på leiren, og jeg kom sammen med min eldre søster.

Lederne lærte oss bibelrelaterte leker og salmer, sanger og minnevers. Vi var både overrasket og begeistret over alt det vi fikk være med på! Mot slutten av hver dag fortalte de barna om Jesus. Etter at vi hadde hørt Guds ord, fikk vi mulighet til å si at vi ville ta imot Jesus.

Etter som sommerleiren gikk sin gang, begynte jeg å huske mine tidligere kirkeerfaringer da bestemor tok meg med til en pinsekirke i Holguin-provinsen øst på Cuba.

En del av Bibelen som særlig berørte meg, var Salme 121. Denne salmen og versene i Det nye testamentet hvor Jesus sier: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.”

Min søster tok imot Jesus sammen med meg, og vi ble begge døpt i sjøen. Det er lettere når to mennesker blir kristne sammen; de kan gi hverandre styrke i det som kan være en sårbar tid.

Siden jeg ble kristen er enkelte ting i livet mitt blitt vanskeligere, mens andre ting er blitt lettere. For eksempel kan jeg nå ta alle mine vanskeligheter til Gud. På den måten stoler jeg på Gud.

På den annen side forstår ikke verden troen din, og folk kan være tilbøyelige til å argumentere med deg for å prøve å ødelegge troen din. Jeg synes det er vanskelig å være ”lys i verden”. Men det kan ha positive virkninger også. Mennesker som står meg nær, unngår å oppføre seg på måter som de vet vil såre meg. Noen venner sluttet å banne når jeg var der. De fleste av mine ikke-kristne venner lo ikke av meg, - de viste respekt for min tro.
Heller ikke fra mine foreldre var det noen motstand mot at jeg ble en kristen. Men de var ikke troende selv; vanligvis gikk de til kirke bare ved spesielle anledninger. Men noen venner nektet å sitte ved siden av meg på eksamen fordi de visste at jeg ikke ville hjelpe dem hvis de spurte!

Nå har jeg flest kristne venner. De andre gikk ”sin egen vei”, mens de nærmeste vennene mine er blitt kristne slik som jeg.

Da jeg var 18 år, måtte jeg ta opptaksprøver for å kunne begynne på en sosiologigrad ved Universitetet i Havanna. Noen av vennene mine forberedte seg til prøvene ved å betale for ekstra veiledning. Så langt gikk ikke jeg. Jeg arbeidet heller ikke for mye; i stedet bad jeg til Herren – og karakteren jeg fikk ved opptaksprøvene var svært god. En del av vennene mine gjorde det ikke så godt.

Jeg studerer nå på tredje året av graden min. Mye av sosiologi-undervisningen er selvfølgelig basert på Marx. Lærere prøver å si ting som tester troen din. Og mine klassekamerater ser ut til å tro på andre guder. Hvis de ikke tror på marxismen, tror de på ”konsumismen”!

Jeg har enda ikke bestemt meg for yrkesveien videre når jeg har fullført graden min. Nå i mitt tredje år av studiet kan jeg kanskje legge til en modul som handler om spiritualitet.

Noe annet er at jeg pleide å plages med astma – ikke bare om sommeren, men hele året. Så spurte jeg Herren om han ville ta den bort. Jeg ba om det, og noen ganger ba folk fra kirken, og litt etter litt forsvant den. Nå er astmaen helt borte.

I kirken synger jeg i lovsangsgruppen, og jeg underviser omtrent 20 barn på søndagsskolen.

Mitt håp for Cuba? Jeg håper at alle vender seg til kristendommen! Det er blitt bedre her når det gjelder å vise troen sin. For eksempel kan kristne spille og synge i en park eller på en åpen plass. Men vi er ikke kommet så langt at vi kan leie et stadion enda!


Last ned word-fil
Last ned bilder