Gå til innhold

9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin.

Ingeborg Mongstad-Kvammen er generalsekretær i Bibelselskapet.

Foto: Ingeborg Mongstad-Kvammen er generalsekretær i Bibelselskapet.

Åpenhet om tro er en åpning mot verden

08. januar 2013. Ingeborg Mongstad-Kvammen

Ifølge en Norstat-undersøkelse svarer 18 prosent at de helst ikke vil bli sett lesende i Bibelen. Det er bare ukebladet Se og Hør som er mer pinlig. Panelet ville heller blitt sett med både Klassekampen, selvhjelpsbøker og Fitfty Shades of Grey enn en bibel i offentlig sammenheng.

Jeg kan faktisk kjenne meg igjen i dette. Selv om jeg er utdannet prest med doktorgrad i Det nye testamentet og er generalsekretær i Bibelselskapet, som er hovedutgiveren av Bibelen i Norge.

Både i 2011 og 2012 ble Bibelen en av vinnerne på bokhandlernes bestselgerlister. På teaterscenen har Svein Tindberg gjort braksuksess med «Markusevangeliet», «Apostlenes gjerninger» og «Abrahams barn». Samtidig er «Bibelen» valgt til Det norske teatrets jubileumsforestilling i 2013. Hvorfor kvier likevel så mange seg for åpent å vise sin interesse for Bibelen?

Jeg tror ikke at det handler om bibelblygsel, men om religionsblygsel. For de aller fleste av oss er tro en privatsak, noe vi snakker lite om og som vi på mange måter også kan lite om. Vi har ikke trening i å forholde oss til tro utover det helt personlige.

Gjør det noe? Noen vil si nei til det. Jeg mener likevel at dette er en sentral utfordring for Norge som global aktør. I et internasjonalt perspektiv er tro vesentlig - for enkeltpersoner, men ikke minst for fellesskapet. Tro er offentlig, religion er i mange samfunn over store deler av verden et lim som binder mennesker sammen, skaper trygghet og gir mening og perspektiv.

Global helse, klima og fattigdomsbekjempelse ble løftet fram som sentrale utfordringer i statsminister Stoltenbergs nyttårstale.

Uten åpenhet for religionens betydning i samfunnet, vil vi mange ganger mangle både språket og innsikten som skal til for å oppnå forståelse i landene vi ønsker å samarbeide med. Dersom man virkelig vil arbeide for global endring kan man komme svært mye lenger dersom man har evnen til å forstå at tro er viktig både for samfunn og enkeltmennesker.

Det Norske Bibelselskapet er del av en internasjonal bevegelse av bibelselskap i 147 land som jobber på tvers av kirkesamfunn og konfesjoner, og som i mange land også samarbeider med representanter fra andre trossamfunn. I åpen dialog, der tro er en selvfølgelig del, har bibelselskaper i flere afrikanske land etablert et vellykket helse- og holdningsarbeid blant hiv-smittede og deres familier. Med utgangspunkt i Bibelens fortelling om den barmhjertige samaritan inspireres folket til nestekjærlighet, til å avstå fra fordømmelse og stigmatisering – og opplyses samtidig i forebyggende helsearbeid.

Skal vi i Norge forstå betydningen av religion som språk og samfunnslim, tror jeg vi må øve oss i å snakke om vår egen tro. For oss betyr dette også å tørre å åpne Bibelen for å gå til kilden for vår religiøse arv.

Dersom Norstat om noen år hadde konkludert med at vi nordmenn ikke lenger syntes det var flaut å lese Bibelen i det offentlige rom, ville det vært en sensasjon. Primært fordi det ville vist fravær av religionsblygsel. Fravær av religionsblygsel ville gjort Norge til en mer effektiv aktør i arbeidet for klimaet og fattigdomsbekjempelse.

Det ville vært sensasjonelt. For da ville kanskje en rettferdig verden være mulig.