Gå til innhold

72 Han viste miskunn mot våre fedre
og husket på sin hellige pakt,

«Manntallsføreren i Davids by» er hentet fra boka <em>Mitt umulige barn</em> av Jostein Ørum.

Foto: «Manntallsføreren i Davids by» er hentet fra boka Mitt umulige barn av Jostein Ørum.

Manntallsføreren i Davids by

16. november 2015. Tekst: Jostein Ørum

En adventsmeditasjon av Jostein Ørum.

Det er umulig å holde alle fra hverandre. Så mange navn, så mange mennesker! Var det ikke tømmermann han var, han forrige - han med den nyfødte?

Jeg skriver uten å tenke. Jeg spør. De svarer. Hånden min skriver. Det er som om navn etter navn går inn øret og renner ut gjennom fingrene. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver.

Det har vært en lang dag - varm og kjedelig. Og jeg skriver og skriver. Spør og noterer. Tar imot navn og tall som keiseren har bedt om.

Tankene reiser fra meg. Jeg må anstrenge meg for å være her jeg er.

Hvem er de, alle de som står her i lange rekker foran meg? Er alle av Davids hus og ætt? Hvor langt har de reist for å komme hit? Hva synes de om denne innskrivningen? Er de sinte på meg som sitter her og stiller mine spørsmål?

For hvert navn jeg skriver inn i den store rullen, legger vi makt til keisermakten. Jeg gjør bare jobben min.

Noen er høflige. Ikke alle. Noen virker redde. Andre er glade, ja, nesten lykkelige. Noen gjemmer sorg i blikket. Noen bærer på en nyfødt - slik som de forrige - andre er grå i håret. Noen har fine, rene hender, andre har arbeidsnever - som han forrige. Det er så mange forskjellige mennesker i keiserens rike.

Blir han fornøyd nå, der han sitter langt, langt borte og trekker til seg tall fra alle verdens hjørner? Han har befalt. Og folk - blant andre jeg - gjør som han befaler. For hans ord er lov.

Jeg ser mest underdanighet i menneskers øyne. Alle som kommer frem hit, vet at jeg er keiserens forlengede arm inn i deres små liv. De kommer lydige med bøyd hode og gjør det de må. Jeg gjør det jeg må. Det er jobben min.

Og dette har jeg forstått: Ingen elsker keiseren for at han teller dem. Han sitter så langt vekk.

Jeg tror ikke han er velkommen her. Han sender sine befalinger, men ikke sin omsorg. Han ber oss bøye oss mot ham, men han bøyer seg ikke mot oss, ikke en eneste alen. Han vinner ikke hjertene våre ved å få hele verden skrevet inn i sitt manntall. For ham er vi bare et tall. Han er keiseren over oss, men likevel ikke vår.

Hvis jeg var den store keiseren, og hvis jeg ville vinne folkets hjerte, ville jeg kommet hit selv.

Hadde Augustus spurt meg om råd, skulle jeg sagt dette: «Kom hit selv! Menneskene her vil ikke bøye sine hjerter mot herskeren før han kommer hit til Betlehem. Kjenn varmen og støvet disse menneskene svetter og lever sine liv i. Still deg her i rekken sammen med alle de andre. Kom ned fra tronen og bli som dem!» Skulle jeg sagt til keiseren.

Teksten er hentet fra Jostein Ørums Mitt umulige barn - 25 adventsmeditasjoner, Verbum Forlag, 3.opplag 2015.

Mitt umulige barn

Jostein Ørum

25 adventsmeditasj...
Les mer 298,-