Gå til innhold

9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin.

Forfatteren av boka <em>Livsarkivet</em>, Lars H.Gustafsson, har selv erfart at gjennom å våge å nærme seg døden og å minnes fortellingene til dem som har gått bort, har livet blitt rikere.

Foto: Forfatteren av boka Livsarkivet, Lars H.Gustafsson, har selv erfart at gjennom å våge å nærme seg døden og å minnes fortellingene til dem som har gått bort, har livet blitt rikere.

Livsarkivet - en liten bok om de store spørsmålene

08. mai 2015.

Som lege visste Lars H. Gustafsson mye om sykdom, men lite om døden. Det ble til en bok om livet.

Den svenske barnelegen og forfatteren Lars H. Gustafsson har møtt mange i livets siste faser og selv mistet flere i nær familie. Likevel holdt han døden på en armlengs avstand - helt til hans gode venn, munken Frans, utfordret ham en solfylt dag på Capri.

– Lars, har du tenkt på en ting? Du begynner å dra på årene. Anginaen ser ikke ut til å avta. Du kan faktisk dø en vakker dag. Det kan være godt å forberede seg.

For Gustafsson ble det en vekker - både til å ta døden på alvor for egen del, men også for å åpne for livet her og nå på en sterkere måte. Det begynte med noen spredte notater om døden i en dagbok, men endte i en bok med livskraft.

Tap som tynget

Gjennom arbeidet s om barnelege hadde Gustafsson møtt mange barn som døde eller som opplevde død i familien. Selv mistet han en kone i en bilulykke, en søster døde av kreft og en annen søster tok livet sitt. Han hadde mye kunnskap og erfaring som lege, samtidig som han følte egne tapsopplevelser tynget. Både bevisst og ubevisst var døden nærværende og krevde energi - uten at han helt våget å kjenne på det. På en spasertur i hjembyen ikke lenge etter besøket på Capri stakk han innom et begravelsesbyrå.

– Der traff jeg en hyggelig dame som viste meg livsarkivet - et skjema jeg kunne fylle om praktiske ting rundt begravelse og gravsted. Jeg oppdaget hvor lite jeg egentlig viste og hadde tatt stilling til. Samtidig forsto jeg at hvis arbeidet med det hvite arkivet skulle bli meningsfylt, måtte jeg også jobbe med andre, sterke livserfaringer; minner og sorg over dem som hadde gått bort, og min egen livsbagasje i form av drømmer, gode opplevelser, relasjoner og livsvisdom.

Tre arkiv

Gjennom arbeidet med boken fikk han nærmet seg egne følelser rundt døden, og det som egentlig er viktig i livet. De praktiske tingene rundt døden ble ikke så sentrale lenger, selv om han gjorde sine tanker om det også. Til sammen ble de ulike innfallsvinklene til død og liv til tre arkiv; det hvite, røde og blå arkivet.

– Det hvite arkivet handler mest om de praktiske tingene. Skal jeg være organdonor, om jeg vil ha bisettelse eller gravferd, hvor det skal foregå – hva skjer etter døden. Noen ting kan man planlegge - andre ikke. Det må man leve videre med og noen spørsmål må man bare slippe.

– I det røde arkivet er kanskje det mest personlige arkivet. Der bærer vi med oss tapene, sorgen og minnene over dem som har stått oss nær som har gått bort. Noen minner er gode - andre vonde. Dette arkivet tar jeg vare på i mitt eget kapell, sorgens kapell. Det finnes nok i hjernen, men det kjennes som det ligger nær hjertet. Av og til kan jeg gå inn der og være sammen med mine døde.

Det kan være godt opplever forfatteren og fortsetter: Det å få bære med seg sin sorg på eget vis er viktig, samtidig som man lever et vanlig liv. Ved varsomt å gå inn i det røde arkivet som er fylt av kjærlighet og savn, avdramatiseres skillet mellom liv og død, og de døde blir mer levende for oss, tror forfatteren. Han sammenligner det også med Jesu liv, død og oppstandelse - fortelling om håp og nytt liv, men uten at det blir påtrengende for leseren.

– Gjennom å møte det som finnes i det røde arkivet, kan livsreisen bli rikere. Nytt håp, fremtidsutsikter og livsvisdom kan tre frem. Dette kaller jeg det blå arkivet - alt det vi har med i nistepakken eller «forrådet» som vi sier på svensk. Så handler det også om å leve mer her og nå, være nærværende i relasjoner og i øyeblikkene - og f.eks. ta inn inntrykkene av en måltrost som synger tidlig en morgen når man ikke får sove …

Et redskap for samtale med barn og barnebarn

Forfatteren trodde «Livsarkivet» først og fremst appellerte til litt eldre mennesker som ham selv, men gjennom egne barn og barnebarns respons oppdaget han at også de hadde behov for å lese og snakke om disse tingene. Boken forløste spørsmål rundt død og liv som var utfordrende å ta opp. Slik ble de som begynte som spredte notater om døden en bok for livet - her og nå.

– Boken har blitt et redskap til å ta opp de eksistensielle og vanskelige spørsmålene rundt livet og døden med egne barn og barnebarn og på tvers av generasjonene. Det har vært verdifullt.

– En sterkere bevissthet og fortrolighet med dødens mysterium har gitt et bedre og vakrere liv - altså er det ikke omvendt - at dess mindre vi tenker på døden, dess sterkere lever vi, forklarer han.

Åpne livsfortellingene

Gustafsson har selv erfart at gjennom å våge å nærme seg døden og å minnes fortellingene til dem som har gått bort, har livet blitt rikere.

– Livet vårt er knyttet sammen med andre livsreiser - våre liv er en vev som går på kryss og tvers av hverandre. Gjennom å løfte frem fortellingene om dem som har stått oss nær som er borte, åpnes også livet om oss, og de vi savner blir mer levende for oss. Det kan være mye glede og lindring i det.

Selv har forfatteren ma. skrevet historien om en nær venn som tok livet sitt. Gustafsson samlet brev, historier og minner fra vennens slekt og venner, og det ble til slutt en riktig morsom bok om vennen som hadde gått bort. Slik ble det ikke bare den siste, vonde hendelsen som fikk plass, men en mye mer helhetlig livsfortelling ble skapt for ettertiden.

Emosjonell historiebok

– Vår tids historieløshet kan være farlig, men det fins også en emosjonell historieløshet som er like farlig. Er vi ikke bevisst på hva jeg har opplevd og erfart tidligere, kan vi få problemer med å forstå hvorfor vi føler slik som vi gjør nå. På samme måte kan mangel på «framtidsløshet» ødelegge fordi vi ikke føler mening og sammenheng.

«Livsarkivet» er en bok som kan lese av alle uansett livssyn, håper Gustafsson. Og den kan være en hjelp til å skape sin egen, emosjonelle historiebok.

– Man må ikke ha en spesifikk tro eller tro på et liv etter døden, men bare være litt åpen. En sykepleiervenninne av meg sa at hun ikke trodde på noe. Da hun leste boken sa hun at sånn kan hun også tro - om døden og livet, avslutter forfatteren med et lunt smil.

Livsarkivet

Lars H. Gustafsson

En liten bok om liv og død
Les mer 298,-