Dette er en bok som gir mye stoff til refleksjon og ettertanke og det sies mye klokt og oppklarende.
Mange vil ikke ha klare forestillinger om forskjellen mellom skyld og skam. Men selv om de to tilstandene kan berøre hverandre i flere sammenhenger, er det likevel en fundamental forskjell mellom dem. "Den protestantiske kristne tradisjon har også lagt vekt på synd og skyld framfor skam. Skamfølelse har ofte blitt omdefinert til skyldfølelse og blitt behandlet som det", skriver Berit Okkenhaug.
Blir skyld og skam sammenblandet i forkynnelse og sjelesorg kan det bringe mye galt med seg. Derfor er det svært nyttig når en erfaren prest og sjelesørger som Berit Okkenhaug nå har skrevet en bok som rydder opp i begrepene og viser hvordan skammen griper inn i våre liv. Et enkelt eksempel viser en hovedforskjell mellom skyld og skam: I en overgrepssituasjon er det overgriperen som er den skyldige. Men det er offeret som ofte blir sittende igjen med skammen. Skam er i denne sammenheng noe som blir påført av andre.
Hun har delt sin framstilling i to hoveddeler. Den første gir en grunnleggende innføring i hva skam handler om i psykologisk, etisk og kulturelt perspektiv. Den andre delen relaterer skammen til teologi og kirke. Det sies mye klokt og oppklarende i denne boka. Okkenhaug viser hvordan mye av det vi kaller skyldfølelse egentlig er skamfølelse. Et sjelesørgerisk problem er at det ofte er feil person som skammer seg. I eksempelet med overgrep blir dette synlig. Det er overgriperen som burde skamme seg for sin handling, men det er offeret som sliter med skamfølelsen. En god sjelesørger vil kunne hjelpe den skambelagte til å legge ansvaret på rett sted.
I bokas andre del tar Okkenhaug opp det mer spesifikt teologiske og kirkelige perspektivet på skam. Hun påpeker at hun her bare gir noen "forsøksvise antydninger" på et område som hun håper andre kan jobbe videre med. Jeg opplever også at denne delen av boka er svakere enn den første. Hun har noen fine observasjoner fra Bibelen, der vi i vår kultur ofte overser skamperspektivet fordi vi er så vant til å lese teksten i et skyldperspektiv.
I kapitlet om skam i kirken og tradisjonen kan framstillingen blir i overkant forutsigelig og ensidig. Når det påpekes at fundamentalistisk orienterte sammenhenger står i fare for å stenge ut dem som ikke mener som dem selv, kunne det kanskje også være erkjent at dette gjelder i alle sammenhenger, selv om mekanismene kan være mer usynlige i liberale miljøer. I dette kapitlet synes jeg det gjennomgående rettes et kritisk blikk på bestemte deler av kirkelige tradisjon for noe som er et allmennmenneskelig problem som gir seg ulike utslag i alle miljøer. Samtidig er det viktige problemstillinger Okkenhaug berører, som når hun skriver at "den skamfulle trenger bekreftelse av sin verdi før han eller hun kan ta tak i sin skyld".
Om jeg skal anføre en kritisk bemerkning til et punkt tidligere i boka, må det være at forskjellen på en skamkultur og en skyldkultur behandles for overflatisk. Men disse små kritiske kommentarene må ikke overskygge at denne er en som bok gir mye stoff til refleksjon og ettertanke. Okkenhaug skriver klargjørende, og ikke minst vil mange kirkelige medarbeidere ha stor nytte av en bok som så tydelig rydder opp i begreper som kan ha en tendens til å gli over i hverandre. I sjelesørgerisk sammenheng er dette helt nødvendig kunnskaå å ha med.
Anmeldt av Per Eriksen
Vårt Land, 12. desember 2009
I