Skrivematerialer og form

Bruken av skrivematerialer til de bibelske tekstene avspeiler den generelle utviklingen innen skrivekunst og teknisk kultur. I flere tilfeller har også den bibelske skrivekunsten vært den førende for endringer og nye utviklingslinjer.

Selv om noen av materialtypene etterfulgte hverandre som del av utviklingen, var også flere materialer og former i bruk parallelt men til forskjellige formål. Samtidig som stein eller metall ble brukt, var også forskjellige typer av skinn et kjent skrivemateriale langt tilbake. I den gresk-romerske kulturen var papyrus materialet litteratur ble skrevet på, men samtidig ble både potteskår og treplater tatt i bruk til sine formål. Disse mer letthåndterlige og lettilgjengelige materialene ser ut til å ha blitt foretrukket i noen hverdagssituasjoner.

Skrivematerialer

• Noen materialtyper:

Et av de tidligste materialene som har blitt brukt er stein. Vi kjenner fortellingen om steintavlene i 2. Mosebok. Skrifttegnene ble hugget ut i steinflaten med hammer og meisel. (Se alfabet og skrift)

Gull, sølv og kopper var de mest vanlige metallflatene som ble brukt til skriving. De eldste fragmentene av en bibeltekst som er funnet er to små sølvruller datert til det 7. århundre før Kristus. (Se manuskripter)

Bibeltekster er også blitt funnet på potteskår (gresk: ostraka) og biter av leire, hovedsakelig i Egypt. De inneholder ofte enkeltvers fra Bibelen, men også liturgiske tekster, notater o.a.

Fra tidlige tider ble det også skrevet på treplater. Tynne treplater ble gjort glatte og kunne skrives på med blekk. Platene kunne også fylles med et tynt lag av farget voks og skrives i med en stift. To eller flere treplater kunne også festes sammen til en primitiv ”bok”. Slike treplater ble brukt til hverdagslige oppgaver som skolearbeid, forskjellige notater, regnskaper etc.

• Skrivematerialer til litterære tekster fra oldtiden til middelalder:

Papyrus – i den gresk-romerske antikken var dette det mest brukte og kjente skrivematerialet.  Papyrus ble laget av planten med det samme navnet, og har også gitt navn til vårt ord ”papir”. Papyrusarkene ble laget av den lyse margen i papyrusplanten. (Se eget oppslag) Langs Nilen vokste papyrussivet i overflod, og Egypt ble i antikken et senter for produksjon og eksport av papyrus.

Pergament – dette var skinn, vanligvis av sau, geit eller kalv, der håret var fjernet og skinnet bearbeidet til det ble svært tynt og glatt og kunne skrives på begge sider. Produksjonen av pergament var mer komplisert og omfattende enn ved produksjon av papyrus, og. Navnet kommer fra byen Pergamon på Lilleasias vestkyst. Det er likevel tvilsomt om materialet ble oppfunnet her, selv om byen var en storprodusent av kvalitetsskinn. Skrivematerialer laget av skinn var brukt langt tilbake i historien, både i jødisk og gresk-romersk tradisjon. Det som utmerket pergamentet sammenlignet med annet skinn var den omfattende bearbeidelsen og den høye kvaliteten. Pergament var også i bruk samtidig med papyrus, men først i løpet av det 4. århundre tok pergament over som det vanligste skrivematerialet. Dette forble også det vanlige materialet helt til papiret kom i bruk på 1200-tallet.

Bokens form
Bokrullen – var standardformen på ”bøker” i den gresk-romerske antikken. Ruller ble laget av både papyrus og pergament, men papyrus var det vanligste materialet de første tre århundrene av vår tidsrekning. Den normale høyden på en bokrull lå mellom 20 og 30 centimeter, den gjennomsnittlige lengden på 7 til 10 meter. Teksten ble skrevet i spalter av varierende bredde på den ene siden av bokrullen, og slik ble teksten beskyttet på innsiden når boken ble rullet sammen. Også i jødisk tradisjon var rullen standardboken i bibelsk tid, og den er nevnt ved flere anledninger i de gammeltestamentlige skriftene. I synagogene er det fremdeles i våre dager kun bokruller som blir brukt.

Kodeks – ”blaboken” – tidligere har vi nevnt at små ”notatbøker” av treplater ble brukt. Etter hvert ble treplatene byttet ut med ark av papyrus eller pergament som ble brettet og sydd sammen. Dette var begynnelsen til vår moderne bok. (Det latinske navnet er codex, og blir brukt om en ”bladbok” i motsetning til en bokrull. Ordet caudex betyr opprinnelig ”en treplate”) Bokrullen forble likevel den vanlige boken for all seriøs gresk litteratur, og først i løpet av 300-tallet tok kodeksen over som den vanligste boken.

Blant de kristne utviklet dette seg interessant nok på en annen måte enn i samfunnet ellers. De tidligste kristne manuskriptene vi kjenner til er nesten uten unntak kodekser av papyrus. Mens samfunnet ellers betraktet kodeksen som en hverdagslig notatbok, tok de kristne dette formatet i bruk til sine hellige skrifter. Forsøkene på å forklare dette er mange; at det var mulig å komprimere teksten mer enn i en bokrull når en kunne skrive på begge sider av arket, og slik sett ble det både billigere og lettere å frakte med seg tekstene. Det har også blitt påpekt at det er mye lettere å slå opp bestemte skriftsteder i en bok enn i en bokrull.