Gå til innhold

37 David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»

Til prekenen på Bibeldagen 2018

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?  Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.

(Romerbrevet 10,13–17)

De siste tretti årene har vi flere ganger sett at troen kommer av Kristi ord. Det blir virkelighet foran øynene våre. I både Kina, Ukraina og Cuba har troen blitt skapt ved Kristi ord. Nå er det de kristne i Syria og Irak som ber om bibler, om Kristi ord.

Vår kollega George Andrea i Syria har sendt oss fem punkter om Rom 10,13–17. Han stiller spørsmålet: «Hva har vi lært gjennom krigen?» Og svarene han gir, er disse: 

  1. At Gud er god!
  2. At djevelen og det onde er virkelig!
  3. At frykt kan være så virkelig at du kan ta på den!
  4. At når vi forkynner troen på Jesus, blir troen så virkelig at du kan ta på den!
  5. At vi trenger tro, samme hva vi møter i livet!

Bibelen ser ut som en vanlig bok med bokstaver og tynne ark – hva er det å legge i hendene på mennesker? Den ser liten og ubetydelig ut. Men i den gamle boka ligger det en kraft til å skape tro – en tro som kan endre både mennesker og land.

I mer enn seksti år har Det Norske Bibelselskap vært med og spredt bibler i land hvor de er vanskelige å få tak i. Dette kalles bibelmisjon. I disse årene har vi flere ganger sett at noe lite har blitt til noe stort – uten at vi forstår det eller kan ta æren for det.

Tre land hvor grøden har blitt stor: Kina, Ukraina og Cuba

Kina: I årene fra 1966 til 1977 var Bibelen en forbudt bok i Kina. Det var farlig å både eie og å lese i den. Kirkene var stengt, og det var forbudt å samles til gudstjeneste. Men noen av de kristne hadde gjemt biblene sine, og de leste i dem i smug.

Da det igjen ble tillatt å samles i kirkene, var det noen som fant fram biblene sine igjen. Menigheten samlet seg ofte omkring én bibel. Men ut fra disse få biblene startet en kirkevekst som verden knapt har sett maken til. Disse biblene var som små såkorn.

Det som var én million kristne, har nå blitt til femti, kanskje nærmere hundre millioner. Også tallet på bibler har blitt mangedoblet. Etter at verdens største bibeltrykkeri ble etablert i Kina i 1987, er det trykket mer enn 70 millioner bibler til kirkene i landet.

Ukraina: Under Sovjet-tiden var det få som eide en bibel i Ukraina. Men da jernteppet falt i 1990, ble det igjen mulig å spre bibler. I årene fra 1990 til 2000 var norske kristne med og betalte for fire millioner barnebibler som ble spredt i Ukraina.

«Disse biblene forandret landet vårt» sier ukrainske kirkeledere i dag. Barnebiblene ble lest av både barn, voksne og eldre. Og i dag, tjuefem år senere, møter vi stadig mennesker som fikk en av de blå barnebiblene og kom til kristen tro gjennom dem.

«Den blå barnebibelen ble grunnsteinen i min kunnskap om Jesus», sier erkebiskop Yevstratij (40) i Kiev. Han var tretten år gammel da han fikk låne en blå barnebibel av en jente i klassen. «Jeg husker ennå hver eneste historie, hvert eneste bilde», sier han. Det var den blå barnebibelen som førte ham til tro, og til å bli prest og senere biskop.

Cuba: For fem år siden var bibelmangelen prekær på Cuba. En million kristne levde i den kristne tro og ønsket seg en bibel, men hadde ingen mulighet til å kjøpe en. Da gikk mange bibelselskaper i verden sammen om å skaffe en million bibler til Cuba.

For kirkeveksten er sterk på Cuba. Tallet på medlemmer i de evangeliske kirkene har doblet seg på ti år, og blant de katolske kristne har tallet på kirkegjengere økt fra 300 000 til en million. Omkring to millioner mennesker på Cuba går nå i en kirke.

Da vi besøkte Cuba i oktober i år, manglet det bare 8000 bibler på at målet om en million bibler var nådd. Det utenkelige hadde skjedd. Sennepsfrøet hadde vokst. Også menighetene i Norge bidro til dette underet med sin gave til Bibeldagen 2014.

Mange som var med på å støtte bibelspredning i Kina og Ukraina, er hjemme hos Herren i dag. De fikk ikke se den store grøden av såkornet som de var med på å så. Men vi får se den store grøden – kornet har spirt, sennepsfrøet har blitt til et stort tre!

Hva er det viktigste når en skal så? Det er å så i rette tid. Vi må så om våren, når vi ser at tiden er inne. For såkornet og jordsmonnet har kraft i seg. Det er timingen det kommer an på. I Kina, Ukraina og Cuba ble Bibelen spredt akkurat i rette tid.

I dag er det vår tur til å gjøre det samme. Vi må så når tiden er moden, når jorden er klar til å ta imot såkornet. I dag er det et historisk øyeblikk i Syria og Irak. «De kristne vender nå tilbake til byene sine» sier norske medier. Og nå ber de oss om nye bibler.

Nå er tiden inne i Syria og Irak

Nå er det den rette tiden i Syria og Irak. De kristne vender tilbake til kirkene sine mens vi er samlet her. Men kirkene er tomme og utbrent. «De fleste biblene vi hadde, er brent», sier erkebiskop Yohanna Petros Mouche i Irak. «Hjelp oss å erstatte dem!»

På Bibeldagen får vi være med og virkeliggjøre at underet med Kristi ord skjer på nytt. Kanskje vil heller ikke vi få se grøden av det vi sår. Men grøden kommer. For «troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord».

Last ned teksten i PDF-format