Gå til innhold

16 En gang han gikk langs Galileasjøen, fikk han se Simon og Andreas, bror til Simon. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere.

Om oversettelsen av de greske ordene ksylon og stavros som redskaper for henrettelse

«I bibeloversettelse må man noen ganger gjøre det som er implisitt på kildespråket eksplisitt på målspråket»
9. april 2010

1. Et ord kan ha mange betydninger

Både ksylon og stavros kan ha en mengde ulike betydninger, alt utfra den sammenhengen de står i.

Ksylon kan i klassisk gresk litteratur betegne et tre eller tre og tømmer som byggemateriale, brensel og materiale til bruk i verktøy og kultgjenstander. Det kan også betegne ulike former for redskaper som brukes til avstraffelse: kjepper, blokker eller kraver for slaver, fanger eller sinnssyke mennesker. I Septuaginta brukes ordet på samme måte som brensel (Gen 22,3) eller byggemateriale (Gen 6,14; Ex 25,10 ff.; 1 Kong 6,15), men ordet brukes oftere enn i klassisk gresk for å betegne trær (jf. Gen 1,11; Jes 14,8; Sal 1,3). Ordet  kan også henvise til avgudsfigurer, Jer 3,9; Jes 40,20; 44,13 ff.; Esek 20,32). Kriminelle kunne bli dømt til å henrettet og hengt opp på en stolpe til offentlig skam (Deut 21,22; Jos 10,26; Est 5,14).

Stavros viser i klassisk gresk til en loddrett stake eller stolpe, som for eksempel i en palisade eller i et fundament, og verbet stavroå betegner i slike tilfeller det å sette opp en palisade eller drive ned en staur. Begge ordene får en annen og mer spesifikk betydning i sammenheng med avstraffelse. Her betyr ordet stavros en stake som et menneske kunne bli hengt opp på og dermed kvalt, som en avstraffelsesmetode, eller en stake som et henrettet menneske kunne bli hengt opp på til offentlig skam. Det kan også betegne et torturinstrument i form av en tverrbjelke som blir lagt over skuldrene (lat. Patibulum). Det kan også betegne et henrettelsesinstrument i form av en vertikal stake med en horisontal  bjelke på kryss over staken, altså det vi i en mer konkret betydning av ordet kaller et ”kors”. Korset kunne enten ha T-form (lat. Crux comissa) eller +-form (lat. Crux immissa).

2. Et ord må alltid oversettes ut fra den sammenhengen det står i

Det er en alminnelig regel i alt oversetterarbeid at et ord må oversettes ut fra sin kontekst. For å kunne forstå et ord riktig på kildespråket og gjengi det korrekt på målspråket, kreves det noen ganger eksakt kunnskap om de forholdene som teksten er blitt til under eller beskriver. Disse kunnskapene må noen ganger hentes fra andre kilder enn den teksten man oversetter. Slik er tilfellet med oversettelsen av ksylon og stavros i NT.

Romerne overtok praksisen med å feste mennesker til et stavros mens de ennå var i live fra grekerne og kartagerne. I Judea på Jesu tid var det den romerske autoriteten og bare den som kunne dømme mennesker til døden gjennom korsfestelse. Selve korsfestelsen skjedde i full offentlighet, som et middel til avskrekkelse. Straffen ble brukt for forbrytelser mot staten, for eksempel høyforræderi. I Palestina var denne avstraffelsesmetoden et effektivt våpen for romerne i kampen mot opprørere.

I romersk rettspraksis ble et menneske først dømt til korsfestelse gjennom en rettslig prosess. Bare i unntakstilfeller ble vedkommende dømt og korsfestet på samme sted. Etter å ha mottatt dommen måtte den dømte bære tverrbjelken (patibulum) ut til eksekusjonsstedet. Der ble vedkommende avkledd og mishandlet, noe som også kunne finne sted i forbindelse med rettsprosessen. Denne mishandlingen var en vesentlig del av straffen. Den dømte ble så hengt opp med armene utstrakt og festet til tverrbjelken, som øyensynlig ble lagt på den dømtes skuldre. Unntaksvis ble den dømtes hender og føtter også naglet fast.  Blant andre den greske forfatteren Herodot forteller om dette. Deretter ble offeret enten festet til staken mens denne l å nede, eller også ble bjelken som den dømte var festet til heist opp og festet til staken, enten øverst (T-form) eller midt på (+-form).

Fordi denne formen for henrettelse var så skambelagt, er det få eller ingen utenombibelske kilder som gir detaljer omkring selve henrettelsens gang. Slik sett er de detaljerte beskrivelsene i Det nye testamentet av Jesu korsfestelse enestående.

I 1968 ble det funnet et skjelett etter en ung mann som var blitt korsfestet omkring begynnelsen av det 1. årh. e.Kr. Han hadde hatt en nagle drevet gjennom hvert underarmsben, og en, som fortsatt satt igjen, var drevet gjennom begge anklene og holdt dem sammen. Beina hans var brutt, slik det fortelles om i Joh 19,32.1 

3. Overveielser ut fra målspråklige hensyn

Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Joh 19,17, NT05.

Hvorfor oversettes stavros her med ”kors”?

Det greske ordet som er oversatt med ”kors”, i dette tilfellet stavros, viser i denne sammenhengen antakelig til den tverrbjelken som dødsdømte måtte bære fra stedet hvor han var dømt og ut til retterstedet.  Man kunne tenke seg følgende alternative oversettelser: 

Han bar selv treet sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.

Refleksjon: ”Treet” er på norsk et så åpent uttrykk, og så lite assosiert med henrettelse, at det ikke er brukbart i denne konkrete historiske sammenhengen. Dette gjelder selv om vi i GT finner uttrykket ”henge på et tre” i 5 Mos 21,22 f, jf. Joh 19,31; Gal 3,13.

Han bar selv stolpen sin og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.

Refleksjon: Igjen er det et generelt ord som virker ute av kontekst her. ”Stolpe” assosieres med gjerder og telefonlinjer, og ikke med henrettelser.

Han bar selv tverrbjelken sin og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.

Refleksjon: ”Tverrbjelken” er ikke umiddelbart forståelig uten en detaljert kunnskap om romerske henrettelsesmetoder. På norsk assosieres det heller med byggevirksomhet og stillaser.

Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.

Refleksjon: ”Korset” er i vårt språkområde kjent som et romersk henrettelsesinstrument fra Jesu tid, og ”korsfestelse” er en kjent henrettelsesmetode som beskriver det faktiske forholdet, nemlig at et menneske blir festet til en korsformet installasjon av tre for å dø der. I bibeloversettelse må man noen ganger gjøre det som er implisitt på kildespråket eksplisitt på målspråket. For en gresktalende person på Det nye testamentets tid som kjente til romernes henrettelsespraksis, ville ordet ”tre” i en henrettelseskontekst være umiddelbart forståelig og bli assosiert med et kors. Fordi det ikke er slik i vår språklige kontekst, må vi noen ganger tydeliggjøre det konkrete saksforholdet på en måte som samtidig kommuniserer det som er det vesentlige innholdet i ordet slik det nå står i teksten. Dermed må stavros her oversettes med ”kors”.

Hans-Olav Mørk
Bibelselskapet


1 Kilde: Colin Brown, The new international Dictionary of Old Testament Theology, Exeter: The Paternoster Press, 1980, art. Cross, 389−405.