Gå til innhold

10 Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

Oversettervinduet

Hva er egentlig nytt i Bibel 2011, den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet? Hvorfor har oversetterne gjort de valgene de har gjort?

Bloggen er avsluttet og vil ikke lenger oppdateres. Den er likevel arkivert ettersom informasjon om oversettelsen og oversettervalg fortsatt kan være av interesse for mange.

Hjertebibel

Navn:

Oversettervinduet

Beskrivelse:

Oversettervinduet er en blogg som vil gi leseren små glimt inn i bibeloversetternes verksted. Teologer som har vært med på arbeidet med Bibel 2011, skriver om forandringer og problemer i oversettelsen av konkrete bibelsteder, som regel knyttet til tekstene for kommende søndag.

Les velkomstinnlegget for mer informasjon.

Respons sendes til Anders Aschim.
  • Gjeter eller hyrde?

    20. april 2012

     

    3. søndag i påsketiden, 22. april 2012
    Esek 34,23-31 eller Apg 3,12-21; Hebr 13,20-21; Joh 10,1-10

     

    Bibelen skal foreligge på et moderne og forståelig norsk språk. Samtidig står bibeloversettelsen i en lang tradisjon, Bibelen har vært med på å skape norsk språk. Avveiningen mellom disse to hensynene er en stadig utfordring for bibeloversetterne.


    Hva med det tradisjonsrike ordet ”hyrde”, for eksempel? Det finnes snart bare i bibelspråket. Det finnes riktignok ikke så mange ”gjetere” igjen i landet vårt heller, men ordet er tross alt mer i bruk.


    Bibel 2011 har gått langt i å erstatte det tradisjonelle ”hyrde” med ”gjeter”. Men hyrdene har ikke blitt helt borte. I Salme 23 heter det fremdeles ”Herren er min hyrde”. ”Hyrde” er beholdt også en del andre steder, særlig der det er brukt i overført betydning om Gud, om Israel-kongen eller om menighetsledere i Det nye testamentet.


    Leseteksten fra Esekiel 34 handler om en konge. Her er det likevel brukt ”gjeter”, ikke ”hyrde”: Jeg vil sette én gjeter over dem, og han skal gjete dem, min tjener David, han skal gjete dem, han skal være deres gjeter (vers 23).


    Grunnen er enkel. I dette verset brukes også verbet ”gjete”. På hebraisk er verbet for ”gjete” og substantivet ”gjeter” veldig like, akkurat som på norsk. Hvis vi oversetter substantivet med ”hyrde”, går leseren glipp av den repeterende bruken av ”gjete”-ord som jo finnes i bibelteksten. Det er som om profeten vil gni inn et poeng.


    Her kommer altså endringen som resultat av et motto vi har hatt: Nærmere grunnteksten.


    Anders Aschim

  • Vakre føter

    04. april 2012

     

    Påskedag, 8. april 2012
    Jes 52,7-10; Rom 14,7-9; Matt 28,1-10


    På eit stillferdig høgdepunkt i Händels ”Messiah” syng sopransolisten: ”How beautiful are the feet of them that preach the gospel of peace.” Teksten er henta frå Bibelen, men er noko redigert og forkorta. Jesaja 52,7 er lesetekst på påskedagen. Ei nokså direkte omsetjing av den hebraiske teksten kunne lyde: ”Kor vakre over fjella er føtene til bodberaren, freds-meldaren, beraren av god bodskap, frelse-meldaren, den som seier til Sion: Din Gud er konge!”


    Det bibelske kroppsspråket har vore gjenstand for tallause diskusjonar under bibelomsetjingsarbeidet. Dette fokuset på føtene – blir ikkje det berre komisk? I 1978-omsetjinga valde ein ei omskriving: ”Kor fagert det er når han som ber gledebod, kjem springande over fjell.” Omsetjinga er ikkje dårleg. Den får fram noko av rørsla i teksten. Bibel 2011 har likevel prøvd å hente inn att det konkrete kroppslege bildet: ”Kor vakre dei er der dei spring over fjella, føtene til den som ber bod ...” Skilnaden er karakteristisk.


    Det hebraiske ordet for ”bodberar” blei alt i førkristen tid omsett til gresk med euangelizomenos. ”Den som evangeliserer” tyder rett og slett ”den som ber god bodskap”.


    Også på denne påskedagen kan det elles vere grunn til å minne om at dei første evangelistane var kvinner.

     

    Anders Aschim

     

     

  • Påskemåltid

    03. april 2012

     

    Skjærtorsdag, 5. April 2012
    Luk 22,14-23; Jer 31,31-34; Hebr 10,19-25


    I evangelieteksten på Skjærtorsdag er ett av hovedordene blitt forandret i den nye oversettelsen. I NO78 heter det at Jesus har lengtet etter ”å holde dette påskemåltidet” med disiplene. I Bibel 2011 er det en liten, men markant forskjell. Der heter det at Jesus har lengtet etter ”å spise påskemåltidet” med disiplene. Bibel 2011 ligger her nærmere den greske grunnteksten som leser ”å spise”. Påskemåltidet - som det ligger i selve ordet - var og fortsatt er et måltid som blir spist om kvelden, ofte langt utover natten. Foruten å spise påskelammet skulle man også spise usyret brød (matsa) og bitre urter, og i tillegg skulle 4 beger med vin drikkes i løpet av måltidet.


    Jesus spiller på symbolikken fra det jødiske påskemåltidet når han nytolker brødet og vinen i sitt siste måltid med disiplene.  Det brutte matsa-brødet (usyret brød) blir nytolket som hans kropp. NO78 har her legeme. Og det tredje vinbeger, NO78 har her kalk, som heter velsignelsens beger, blir nytolket til å symbolisere hans blod.


    Det greske ordet for påske ”pascha” og det hebraiske ”pesach” kan betegne både selve påskefesten og påskemåltidet, men også påskelammet.

     

    Elisabeth Levy

  • Til bords

    28. mars 2012

    Palmesøndag, 1. april 2012
    Matt 26,6-13; Jes 56,6-8; Rom 3,21-26


    Bibelen skal være på et vakkert og godt norsk, men det skal ikke høres ut som om Bibelen er skrevet i dag. Den skal også gi et glimt inn i en fjern og kanskje ukjent og fremmed kultur. I NO78 leser vi i Matt 26 at da Jesus var i Betania, hjemme hos Simon, så SATT han til bords. I antikken satt man ikke til bords, man lå. I Bibel 2011 heter det nå at ”han lå til bords”, slik skikken var. Mennene lå til bords, mens kvinner og barn satt eller sto. Kvinnen med alabastkrukken kan på denne måten nærme seg Jesus bakfra og salve føttene hans.


    Påsken nærmer seg. Det har alltid vært et spørsmål om kvinnene var sammen med Jesus og disiplene under hans siste måltid. De er i så fall ikke omtalt i evangelietekstene. Kanskje er grunnen så enkelt at siden det bare var mennene som lå til bords, er det bare de som er omtalt. Og kvinnene som måtte holde seg i bakgrunnen, sittende eller stående, er utelatt eller rett og slett glemt i denne sammenhengen.

     

    Elisabeth Levy

  • Magnificat

    22. mars 2012

     

    Maria bodskapsdag II, 25. mars 2012
    Jer 33,14-17; Ef 1,3-6; Luk 1,46-55


    Denne gongen vil eg peike på nokre små endringar i kvar tekst:


    I Jeremia 33,16 er byen Jerusalem personifisert i den nye omsetjinga: "Og dette skal ho heita: 'Herren, vår rettferd'." Personifisering er eit vanleg litterært grep i Bibelen, og byar er regelmessig hokjønn på hebraisk. Men er byen verkeleg framstilt som eit individ i denne teksten? Ja, i vers 6 høyrer vi i alle fall at Jerusalem har ”sår”.


    Mange lesarar har nok fått med seg debatten i Vårt Land og på verdidebatt.no: Kan menneske velsigne Gud? Faktisk er dette eit vanleg uttrykk i norsk salmetradisjon, like til denne dag. Efesarbrevet 1,3 er eit særleg tydeleg døme på at denne nye omsetjinga får fram strukturar i kjeldeteksten som elles ville vore usynlege. I dette verset nyttar Paulus greske ord som byrjar med eulog- tre gonger, her omsett med velsign-ord:


    Velsigna er Gud,
    vår Herre Jesu Kristi Far,
    han som i Kristus velsigna oss
    med all Andens velsigning
    i himmelen.


    I Lukas 1,46-55 kan ein leggje merke til at kvart vers no trer fram som ein tydelegare einskap, sjå særleg versa 51-52 og 54-55. Dette har mykje å seie for den musikalske framføringa av teksten, Magnificat eller Marias lovsong er ein av dei klassiske songane i kristen tradisjon. På denne måten kjem òg den poetiske strukturen i teksten klårare fram, den er tydeleg modellert etter forbilde av dei gammaltestamentlege salmane.


    Anders Aschim

  • Stjerne og kule

    15. mars 2012

     

    4. søndag i fastetida II, 18. mars 2012
    4 Mos 21,4-9; 2 Kor 5,18-21; Joh 3,11-16

     

    I dei fleste utgåvene av Bibel 2011 (unntaket er litteraturutgåva) finn ein to merkelege teikn rundt dei siste orda i Johannes 3,13. Før uttrykket ”som er i himmelen” står det ei stjerne, etterpå står det ei kule. Tolkinga finn ein under ”Forklaringar og forkortingar” fremst i Bibelen: Desse teikna ”markerer start og slutt på eit tekstavsnitt som ikkje er med i mange av dei antikke handskriftene. Desse tekstvariantane er omtala i eigne fotnotar”.


    Når vi diskuterer Bibelen, snakkar vi ofte om ”grunnteksten”. Det er lett å gløyme at ”grunnteksten” slett ikkje er noko uproblematisk omgrep. Vi kjenner ikkje originalmanuskript til noka bibelsk bok. Alt vi har, er avskrifter av avskrifter av avskrifter. Slike avskrifter har vi rett nok i store mengder, og dei stemmer ikkje alltid overeins. Kva for tekst skal omsetjaren da leggje til grunn?


    Tekstkritikk er ein heilt grunnleggjande disiplin i det vitskaplege studiet av Bibelen. Dette arbeidet går ikkje ut på å kritisere bibelteksten, men å samle, systematisere, sortere og vurdere dei tekstvariantane som finst i dei gamle hebraiske og greske handskriftene.


    Ser vi på handskriftene til Joh 3,13, viser det seg at dei aller fleste handskriftene har med desse siste orda i verset. Men vi kan ikkje avgjere problemet ved fleirtalsrøysting. Svært mange av desse handskriftene stammar frå mellomalderen, dei er altså ganske seine avskrifter.


    I løpet av 1800-talet blei det oppdaga fleire fullstendige og praktfullt utførte pergamenthandskrifter som var eldre enn dette. Dei viktigaste stammar frå 300-talet. Dei fleste av desse manglar orda ”som i himmelen”. Joh 3,13 lyder altså i denne versjonen: ”Ingen har stige opp til himmelen utan han som steig ned frå himmelen: Menneskesonen” – punktum. Seinare har det òg kome for dagen fragment av eit par enda eldre eksemplar av Johannesevangeliet, skrivne på papyrus i Egypt alt på 200-talet. Dei har same tekst som dei gamle pergamenthandskriftene.


    Kva for ein tekst er eldst? Verken mengda av manuskript eller alderen på dei kan gi oss noko endeleg svar på det spørsmålet. Når vi er komne så langt, spør tekstkritikken: Kva er mest sannsynleg? At det opphavleg har stått ”som er i himmelen”, men at seinare avskrivarar har stroke uttrykket? Eller er det motsett, det er lettare å tenkje seg at den kortaste teksten er eldst, og så er dette uttrykket lagt til i kopieringsprosessen?


    Dersom ein samanliknar ulike bibelomsetjingar, vil ein finne begge løysingar, men det ser ut til at fleirtalet moderne bibelomsetjingar her har valt å følgje dei eldste handskriftene og har utelate orda ”som er i himmelen”. Det gjeld mellom anna dei nyaste danske og svenske omsetjingane.

     

    Anders Aschim

  • Kjærleik og tilgjeving

    03. mars 2012

     

    2. søndag i fastetida II
    1 Mos 3,8-15; Rom 5,17-19; Luk 7,36-50


    ”Difor seier eg deg: Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.” Slik konkluderer samtalen mellom Jesus og verten hans, farisearen Simon, i Lukas 7,47 etter Bibel 2011. NO 1978 hadde ei tilsvarande løysing.


    Men i Bibel 2011 har dette verset fått ein fotnote. I det heile gjer lesarar av Bibel 2011 vel i å akte på fotnotane, det ligg mykje viktig informasjon der. Noten gjer merksam på ei alternativ omsetjing: ”Dei mange syndene hennar er tilgjevne fordi ho har vist stor kjærleik.”


    Kva kjem først, kjærleiken eller tilgjevinga?


    På gresk kan faktisk den aktuelle setninga lesast på to heilt ulike måtar, avhengig av korleis ein forstår den mykje brukte og mangetydige partikkelen hoti, ”at, for at, slik at, fordi, ettersom”. Den som samanliknar ulike bibelomsetjingar, vil sjå at dei gjer ulike val i dette verset. Den danske omsetjinga har til dømes ”Hendes mange synder er tilgivet, siden hun har elsket meget.”


    Ser vi på samanhengen, kan vi vel seie at likninga Jesus fortel i vers 41-42 støttar den forståinga som er vald i Bibel 2011 og NO 1978: Tilgjeving skapar kjærleik. Samtidig kan denne omsetjargåta gje eit høve til å reflektere over den nære samanhengen mellom dei to:


    ”Og ha framfor alt inderleg kjærleik til kvarandre, for kjærleiken løyner ei mengd med synder” (1 Pet 4,8).

     

    Anders Aschim

  • Å bli reist opp

    22. februar 2012

     

    1. søndag i fastetida II, 26. februar 2012
    1 Mos 4,1–7; 1 Kor 10,10–13; 16,21–23

     

    I den korte, men dramatiske evangelieteksten for den første fastesøndagen er det éi endring som spring i auget. Der det før stod: ”Han skulle verta slegen i hel, og tredje dagen skulle han stå opp att”, heiter det no: ”Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp” (Matt 16,21).

     

    Dette tyder ikkje at oppstoda er blitt borte. Former av det greske verbet egeirå blir omsett med ”stå opp” både når folk reiser seg frå senga (Matt 8,15), når dei skal reise nokon stad (Matt 2,13-14.20-21) og når dei står opp frå dei døde (Matt 11,5; 17,9). Men dette kan vere eit greitt høve til å sjå nærare på ordet.

     

    Verbet egeirå har tydingar som ”vekkje, reise opp”. Oftast blir det nytta i medium eller passiv, det er i slike former vi får omsetjingane ”reise seg, stå opp” eller jamvel ”bli reist opp”.

     

    Kvifor byte til passiv omsetjing her? Kanskje ligg det eit teologisk poeng nett i bruken av verbformer. Ei passiv omsetjing strekar under passiviteten til den lidande Kristus, han som lét andre handle med seg. Og den strekar under kontrasten mellom den menneskelege handlinga ”bli slegen i hel” og den guddomlege ”reisast opp”. Ei enda meir utført utgåve av denne kontrasten finst i Matt 20,19.

     

    I den gammaltestamentlege leseteksten ligg det ei verkeleg omsetjarnøtt.

     

    Orda tesjûqâ (subst. ”ønske, trå”) og masjal (verb, ”herske”) har vi lese i same samanheng ein gong alt før dei kjem i 1 Mos 4,7, nemleg i 1 Mos 3,16. Er det mogleg å få denne samanhengen fram i norsk omsetjing? Vi har prøvd, men kanskje utan å kome heilt i mål.


    1 Mos 3,16: ”Etter mannen din skal du [kvinna] trå, og han [mannen] skal herska over deg.”
    1 Mos 4,7: ”Ho [synda] ønskjer makt over deg, men du [Kain] skal herska over henne.”

     

    Prøv sjølv. Har du betre forslag?

     

    Anders Aschim

  • Herlighet

    15. februar 2012

     

    Fastelavnssøndag II
    Jes 53,1-5; 1 Kor 1,18-25; Joh 12,20-33


     

    Joh 12,20−33
    Vi er i tiden rett etter at Jesus og disiplene har toget inn som seierherrer i Jerusalem – før alt snur på alle måter. Men nettopp i det forferdelige og opprørende som skjer, er Gud skjult til stede og viser hva sann herlighet er.

     

    I denne teksten er det skjedd noen små, men vesentlige endringer i Bibel 2011. Grekerne vil gjerne «se» (gr. idein) Jesus. I dette ordet ligger det mange lag av betydning på gresk, fra det å «møte» (NO 78/85) eller å «betrakte» rent fysisk til det å prøve å trenge inn i, «forstå» noe. Aner vi en blanding av kjendis-tiltrekning og virkelig åndelig lengsel hos disse som ønsker å få møte «stjernen» på tomannshånd? Om de får oppfylt ønsket eller ikke, forteller teksten ingenting om.


    Teksten beveger seg raskt videre til det som blir et hovedpoeng for Johannes: Menneskesønnen skal bli «herliggjort». I uttrykket «forherlige», som tidligere var brukt, ligger det i dag kanskje mer av en ytre opphøyethet, fortjent eller kanskje helst ufortjent? Men å bli «herliggjort», hva betyr det? Det greske ordet doksa, som her brukes i verbform, doksazein, forekommer også i englesangen på Betlehemsmarkene julenatt: «Ære (doksa) være Gud i det høyeste …». Da jeg i starten av prosjektet med Bibel 2011 fikk prøve meg som oversetter og laget førsteutkastet til juleevangeliet, foreslo jeg følgende, litt frie oversettelse av englesangen: «Nå stråler herlighet om Gud i det høye …». Jeg forstår englesangen slik at nå, i og med at Jesus er født, blir det virkelig synlig hvem Gud er. Hans herlighet, som er skjult til stede på jorden, stråler nå desto klarere i himmelen. Og slik også her: når det motsatte av det forventede skjer, når korset blir reist og Guds Sønn nagles fast til det, da blir det virkelig synlig hvem Gud er. Den nynorske teksten har tatt vare på dette vakre bildet i Jesu ord her i Johannes-evangeliet og skapt nytt bibelspråk av det: «Timen er komen då Guds herlegdom skal lysa om Menneskesonen. Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde … Far, lat herlegdom lysa om namnet ditt!» Då kom det ei røyst frå himmelen: «Eg har late min herlegdom lysa om det og skal la han lysa på nytt.» Joh 12,23.28, jf. 17,1ff: «Far, timen er komen. Lat herlegdom lysa om Son din, så Sonen kan la herlegdom lysa om deg.»


    Oversettelsen av det greske ho patēr med «Far» (v.  26) krever noen ganger et ekstra eiendomspronomen, «min Far», noe som er i tråd med den måten Jesus omtaler sin himmelske Far andre steder (gr. ho patēr mou, jf. 2,16; 5,17 etc). Med den nye teksten «skal min Far gi ære» blir Gud enda tydeligere som subjekt, den som gir ære (NO78/85 «få ære av Faderen»).


    Er «stunden» (NO78/85) og «timen» det samme? Eller er mer av den avgjørende tidens kvalitet som noe mer enn vanlig tid, mer synlig i uttrykket «Til denne timen skulle jeg komme»?


    Jes 53, 1−5
    Den kjente teksten om Herrens lidende tjener er blitt mer nærgående i Bibel 2011. Noen forskere ser i denne skikkelsen en videreføring av Jesajas bilde av den davidiske kongen, preget av de smertefulle erfaringene med Davids kongehus som måtte lide under beleiring, erobring og deportasjon. På mange måter kan det sies at kongene led for folkets frafall – selv om de også led for sitt eget frafall. Men på samme måte som idealkongen, Messias, tegnes på en tidløs måte i Jes 7−11, tegnes også den lidende kongen på en underlig tidløs måte i siste del av Jesaja, og nå «med en vri»: det er en uskyldig person som lider på vegne av folket. Vi ser for oss et lidende og såret menneske, et offer for mishandling, som står naken foran blikket til dem som ser på ham med tilbakeholdt undring og – vemmelse?


    Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
    ikke et utseende vi kunne glede oss over.

     

    Uttrykket «en smertenes mann» (NO78/85) inneholder i dag for mye avstand sammenlignet med det kontante «en mann av smerte» (Bibel 2011). Avstanden mellom mannen og smerten er på en måte blitt mindre gjennom bruken av denne genitivsforbindelsen. Språket er strammet inn i tråd med det som har vært språkfølelsen hos oversetterne: på norsk er ofte det knappe mest uttrykksfullt. 

     

    Han var foraktet, forlatt av mennesker,
    en mann av smerte, kjent med sykdom …

     

    Ordvalget i det mest kjente verset var vanskelig. «Overtredelser» er ikke gangbart på norsk lenger, det er foreldet. Det hebraiske ordet peshaʽ betyr «å tråkke over en grense», enten den er etisk eller personlig. I denne sammenhengen er ordet «lov» vidt å forstå, som de grenser Gud har trukket opp omkring seg selv og hvert enkelt menneske, og omkring det skaperverket han har gitt oss å forvalte. ʽawon, «synd», handler om den uretten et menneske begår, skylden det dermed pådrar seg og eventuelt straffen som følger av skylden.

     

    Men han ble såret for våre lovbrudd,
    knust for våre synder.

     

    Det følgende er knappest mulig uttrykt på hebraisk: «vår freds straff på ham». På norsk er en tilsvarende knapp form forsøkt, men vi klarer oss ikke uten to verb i tillegg, «ligge» og «få». «Bli helbredet» er et dekkende norsk ord for verbet rafah. Noen har spurt om ikke denne oversettelsen er vel «herlighetsteologisk» og proklamerende, jeg mener: alle blir vel ikke helbredet? Ikke her, nei, men i evighetsperspektiv er det dekning for uttrykket, jf. Jes 66,14: «Kroppen skal gro som gress»! Og noen ganger erfarer vi at nyskapelsen der også kan få gjennomslag her, alt på grunn av det denne underlige, lidende skikkelsen har gjennomgått. 

     

    Straffen lå på ham, vi fikk fred,
    ved hans sår ble vi helbredet.

     

    1 Kor 1,18−25
    I arbeidet med Det nye testamentet 2005 gjorde Hanne Ørstavik og Paal Helge Haugen en glimrende innsats som stilister i sluttredaksjonen. Det var Paal Helge Haugen som la et nytt og utrolig slagkraftig uttrykk i munnen på Paulus da han foreslo å oversette gr. syzētētēs, «debater of this world», på denne måten: «hvor er denne verdens kloke hoder?»


    «Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap?» (1 Kor 1,20)


    Hans-Olav Mørk

  • Tre hytter på Tabor fjell

    07. februar 2012

     

    Kristi forklarelsesdag II, 12. februar 2012

    2 Mos 3,1-6; 2 Pet 1,16-18; Mark 9,2-13 

     

    Det er bare små forskjeller mellom oversettelsen av 1978 og Bibel 2011 i teksten for førstkommende søndag. Jeg vil derfor se litt nærmere på ett ord i teksten som jeg alltid har forundret meg over betydningen av. I vers 5 sier Peter til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." Hvorfor foreslår Peter å bygge hytter? Under studietiden husker jeg at jeg spurte en av teologiprofessorene om nettopp dette. Svaret fra professoren var, som neste vers i fortellingen sier: "Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt." Peter forslår å bygge hytter for han vet ikke selv hva han sier … Er det alt vi kan si?


    La oss se litt på ordet som er oversatt hytte. Ordet som er oversatt med hytte, heter på gresk skene, og det forekommer 20 ganger i Det nye testamentet. Det kan bety både hytte, bolig og telt. Hva slags hytte, bolig eller telt er det snakk om i søndagens tekst oppe på fjellet? Ofte når jeg undrer meg over betydningen av et nytestamentlig ord på gresk, sjekker jeg det hebraiske nytestamentet. Hvilket ord er brukt på hebraisk for det greske skene? Er det ordet for telt som kan gi assosiasjoner til telthelligdommen i ørken? Eller er det ordet for bolig som kan vise til selve tempelet? Nei, ordet som det hebraiske nytestamentet bruker for det greske skene, er sukka. Hva er en sukka, i flertall sukkot? Sukka betyr løvhytte. Kanskje kan det hebraiske ordet sette oss på sporet? Første gang vi støter på ordet i Bibelen er i 1 Mos 33,17: "Jakob dro til Sukkot og bygde seg et hus der. Han laget løvhytter til buskapen sin, derfor kalte han stedet Sukkot."


    En av de store bibelske festene ved siden av påske og pinse, er Sukkot eller Løvhyttefesten. I åtte dager skal alle israelitter bo og spise i løvhytter. Det skal minne dem om livets omskiftelighet, og om at de er et folk på vandring. Å bo i en sukka er en påminnelse om at jordelivet ikke er permanent. Ifølge forskriftene må ikke løvverket på taket til en sukka være så tett at himmelen ikke kan skimtes mellom bladene.


    Tre hytter, sukkot, - i et glimt får disiplene se hvem Jesus er og inn i hvilken sammenheng han skal forstås. Moses står der som representant for Loven og Elia står der som representant for profetene. Forklarelsen på fjellet gir disiplene et glimt ”bak forhenget”. Det sier dem noe om hvem Menneskesønnen er. Men Jesus pålegger dem strengt å ikke si noe om synet før han har stått opp fra de døde. De tre disiplene har fått en innvielse i Messias-hemmeligheten, den som går som en rød tråd gjennom hele Markusevangeliet.


    Synet varer bare en liten stund, og så er Moses og Elia borte. Jesus er alene igjen, og disiplene og Jesus må ned fra fjellet igjen. Synet av en annen virkelighet varte ikke lenge, men lenge nok til at disiplene fikk ane at det eksisterer en annen og større virkelighet. Peter ville bygge hytter, sukkot. Peter ville bygge hytter for å holde på synet så lenge som mulig. Men i ordet sukka ligger betydningen av at noe er forbigående, at noe ikke er varig. Sukka’en har sin tid, og så skal den rives ned igjen. Disiplene kan ikke bli værende oppe på fjellet. De lever i sin tidsdimensjon og sin virkelighet. De må gå ned igjen. Men i et glimt fikk de se inn i en annen virkelig - som når man en stjerneklar kveld skimter stjernene på himmelen gjennom løvverket i sukka’ens tak.


    Elisabeth Eriksen Levy