Gå til innhold

12 Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Erkebiskop i Den katolske kirken i Sør-Sudan, Paulino Lukudu Loro (med ryggen til) sammen med erkebiskop i Den episkopale kirken, Daniel Deng Bul, hånd i hånd med president Salva Kiir og lederen for SPLM/A In Opposition, Riek Machar, i forbindelse med fredsavtalen som ble undertegnet i Addis Ababa 9. mai 2014. Kirkelederne er de viktigste pådriverne for fred i Sør-Sudan, som de også var i forbindelse med fredsprosessen mellom nord og sør før 2005.

Foto: Erkebiskop i Den katolske kirken i Sør-Sudan, Paulino Lukudu Loro (med ryggen til) sammen med erkebiskop i Den episkopale kirken, Daniel Deng Bul, hånd i hånd med president Salva Kiir og lederen for SPLM/A In Opposition, Riek Machar, i forbindelse med fredsavtalen som ble undertegnet i Addis Ababa 9. mai 2014. Kirkelederne er de viktigste pådriverne for fred i Sør-Sudan, som de også var i forbindelse med fredsprosessen mellom nord og sør før 2005.

Lang vei til fred. Om konflikt og forsoning i Sudan og Sør-Sudan

02. september 2014.

At kirkene i Sudan var en viktig aktør i fredsprosessen i Sudan har aldri vært en stor mediesak. I boken Lang vei til fred skriver teolog og bistandsarbeider Stein Erik Horjen om kirkenes rolle i fredsarbeidet i den dramatiske perioden mellom 1999 og 2005. Forsoning er et sentralt stikkord.

Horjen har vært engasjert både av Kirkens Nødhjelp og Norad med arbeid i Sudan, og jobbet også som diplomat ved generalkonsulatet i Juba fra 2009-2011. For Kirkens Nødhjelp var Horjen spesialrådgiver for fred og forsoning, og for Norad jobbet han som seniorrådgiver for freds- og konfliktarbeid.

– Hvorfor skriver du en bok om kirkenes rolle i fredsprosessen i Sudan?
– Først og fremst fordi det er en viktig historie som bør bli fortalt. Kirkenes rolle er blitt skrevet lite om tidligere. I mediene fortelles det om hvordan internasjonale aktører bidro til fredsavtalen - jeg ønsker å fortelle at kirkene også spilte en viktig rolle i dette arbeidet. De sudanske kirkene målbar folkets standpunkt og var folkets stemme gjennom hele prosessen.

Stein Erik Horjen har siden 2006 vært i den norske utenrikstjenesten, først i Norad og senere ved generalkonsulatet i Juba og ambassaden i Nairobi.

Kirkene og deres ledere ble aldri invitert inn i forhandlingene. I boken skriver Horjen om viktigheten av det lokale fredsarbeidet i kvinnegrupper, kirkesamfunn og grasrotbevegelser. Et møysommelig og stille arbeid som forsøkte å bygge freden innenfra. De sudanske kirkene jobbet for fred og forsoning, og lokalt satt kirkeledere og høvdinger sammen og forhandlet om fred. De ønsket å ta tilbake ansvaret for sin egen situasjon, et ansvar de opplevde at de militære lederne hadde tatt fra dem, skriver Horjen i Lang vei til fred.

Sivilbefolkningen ønsket forsoning mellom de ulike gruppene som var involvert i konflikten, men dette behovet ble ikke ivaretatt av de fredsforhandlende partene. At det aldri ble noe oppgjør med fortidens mange vonde hendelser kan være noe av årsaken til at den sudanske freden var skjør. I Sør-Sudan er en voldelig borgerkrig nylig brutt ut, og for tiden har freden harde kår.

Lilleborg menighet i Oslo er vennskapsmenighet med en baptistmenighet i Dangaji, i området Maban i Upper Nile state i Sør-Sudan. Medlemmene i vennskapsmenigheten har i likhet med de fleste sør-sudanesere vært på flukt, utenfor landet eller i eget land, forteller sokneprest i Lilleborg, Signe Fyhn. I 2005 kunne menigheten vende hjem til en landsby som måtte bygges fra grunnen av. Noe penger ble gitt til helse og skole, men det er ennå mye som mangler. Skolen trenger lærere, og for å få dyrket jorden trengs bedre landbruksredskaper.

– Hva forteller vennskapsmenigheten om fredsprosessen?
¬ Alle var svært glade da Sør-Sudan ble opprettet i 2011. Kvinnene fortalte at freden ga dem verdighet. Selv om de var fattige og manglet alt, så hadde de fått frihet. De hadde vært med på å stemme. De gamle mennene var mer bekymret. De hadde slåss i bushen og syntes ikke noe var blitt bedre materielt sett. De arbeidet fortsatt med de samme enkle treredskapene som i gamle dager, forteller Fyhn og fortsetter:

¬ Det hadde vært en lang og kronglete fredsprosess etter mange år med krig. Det at krigen brøt ut igjen nå, henger sammen med konflikter som ikke ble løst i forhandlingene den gang. Det sies også at forhandlingene manglet en forsoningsprosess, noe som er noe av grunnen til at en krig kan utløses så lett som denne siste som startet i desember.

– Hva fortelles fra vennskapsmenigheten etter voldsutbruddet i 2013?
– Vi vet ikke så mye fordi mobilnettverket ligger nede. Men ad omveier vet vi at de frykter å bli angrepet. Vår kontakt sier at Maban ikke vil tåle et angrep. Hvis det ikke blir fredeligere, vil veldig mange bli flyktninger igjen og kanskje dra til Etiopia, sier Fyhn.

Likevel - Horjen og Fyhn har tro på fred i Sør-Sudan på sikt.

– Det er mye som er ødelagt nå, og det sørsudanske samfunnet er satt lenger tilbake enn til hvordan situasjonen var da krigen sluttet i 2005. Jeg tror det vil ta lang tid å bygge opp de materielle skadene, men det vil bli enda mer krevende å reparere de mellommenneskelige relasjonene, sier Horjen.

– Noe av grunnen til dagens konflikt ligger i at fredsprosessen aldri ble en forsoningsprosess mellom de ulike partene. Det gjør det enkelt å rive opp gamle sår, som igjen kan mobilisere til nye kamper i dag. På kort sikt er jeg ikke optimistisk. Men å bygge et fredelig samfunn tar lang tid. Veien mot varig fred er en lang vei å gå, men den må gås, sier han.

I det får han støtte fra Signe Fyhn:
– Jeg tror på fred. Jeg tror ikke noe annet er mulig. De trenger å erfare en fred som varer.