1 Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.
2 Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!
3 Hva har mennesket igjen for sitt strev,
for alt det strever med under solen?
4 Slekter går, og slekter kommer,
men jorden er alltid den samme.
5 Solen går opp, og solen går ned,
så lengter den tilbake
til stedet der den går opp.
6 Den skinner og vandrer mot sør,
så vender den og vandrer mot nord,
mens vinden snur og skifter
og tar fatt på sin rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet,
men havet blir ikke fullt;
dit elvene før har rent,
fortsetter de å renne.
8 Alle ting går sin strevsomme gang,
menneskets ord strekker ikke til.
Øyet blir ikke mett av å se,
og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som har skjedd, skal atter skje,
og det som ble gjort, skal gjøres på nytt.
Intet er nytt under solen.
10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,
har det likevel hendt i tidligere tider,
lenge før oss.
11 Ingen minnes det som før har hendt.
Og det som skal komme,
vil heller ingen minnes
i slektene som følger.
Å gjete vinden
12 Jeg, Forkynneren, var konge
over Israel, i Jerusalem.
13 Jeg la meg på hjertet å undersøke
og granske med visdom
alt som blir gjort under himmelen.
Det er et ondt strev
Gud har gitt menneskene
å plage seg med.
14 Jeg betraktet hver gjerning
som blir gjort under solen.
Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!
15 Det som er kroket, kan ingen rette opp.
Det som mangler, kan ingen telle.
16 Jeg sa i mitt hjerte:
Se, jeg har vunnet større visdom
enn noen som har hersket
i Jerusalem før meg.
Mye har jeg lært å kjenne
av visdom og kunnskap.
17 Jeg la meg på hjertet å lære
hva som er visdom,
og hva som er dårskap og uforstand.
Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.
18 For med stor visdom følger store kvaler.
Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.